Las Vegas - danskebåt uten værforbehold

Las Vegas: Alt som er høyt og dyrt og rart og kan tiltrekke seg potensielle gjesters oppmerksomhet.

Las Vegas. Berømt og beryktet, arena for stor glede og åsted for dyp ulykke. Høytflygende drømmer og sviende buklandinger. Her kan man møte sin utkårede og bli smidd i Hymens lenker av Elvis Presley samme kveld, eller slukøret slepe beina etter seg bort til heisen utpå morgenkvisten etter å ha spilt bort alt for mye penger. Det er pirater og løver, bilbutikk for klassiske biler, restauranter, sightseeing og mange av verdens underverker samlet på en 6,8 kilometer lang stripe, berømt fra både litteraturen og filmen.

"Skal det være en sølvgrå Rolls Royce designet av to skoleelver på utplassering?"

Men så kommer man dit da, og får vite at piratshowet er avlyst fordi skuespillerne fryser. Det er nemlig alt for kaldt i Las Vegas nå.  Inne i casinoene - der har ingen Høybråten fått slippe til med noen røykelov - sitter det rad på rad med spillere, selv om det er god plass til flere i et litt for rolig Vegas. Her er det mange, ikke-røykende og kjederøykende som ikke ser ut til å være omgitt av en aura av glamour og suksess; snarere en sky av tristhet og ofte også tobakksrøyk. Ulykkeligvis er nok flere av dem også spilleavhengige, ettersom det er i hele dette stedets natur å skape bindinger. Det er to ting som driver her: Først den store drømmen, og deretter ofte skadebegrensningen, man vil prøve å vinne tilbake noe av det man tapte. Det finnes riktignok noen oppslag om å "vite når du skal stoppe før du begynner," men det er sannsynligvis lettere skrevet enn gjort for nokså mange. Det er ingen Ocean's 11, 12 eller 13 å se på noen kanter, men taxier kamuflert som limousiner og hoteller og casinoer med et hav av av ledig kapasitet. Kjendisene man ser er i voks eller glass og ramme.

Ingen ting av dette utløser noen følelsesmessig krise i meg. Det er ingen singlende lyd av illusjoner som splintres, og jeg blir ikke slått til jorden av å få et stykke uventet virkelighet midt i planeten. Å møte et Las Vegas preget av finanskrise, arbeidsledighet og en hverdagsgråhet direksjon og management sannsynligvis forsøker og kamuflere, er ikke akkurat som å være 5 år og innse at julenissen ikke er "på ordentlig."  Det er snarere akkurat som forventet. Og så er det jo fortsatt flott å være her; det er en fascinerende by full av de utroligste ting og man forventer egentlig hva som helst rundt neste hjørne. Las Vegas er full av liv, tøffe tider eller ikke, og flyene lander og letter i et kjør. Det stråler bare ikke like intenst av alt som det kanskje gjorde for to-tre år siden. Siden den gang har mange måtte gå fra jobbene sine fordi hoteller, restauranter og annen turistvirksomhet har måtte nedskalere eller kaste inn håndkleet. Men man står nok stormen av denne gangen også.

Bakgatene her skiller seg ikke vesentlig ute fra andre bakgater; det er  hverdager i Vegas også.

Utenfor "the crazy circus," hotellgata The Strip, er alt forbausende hverdagslig i Las Vegas. Det er skoler og barnehager, matvareforretninger og gamlehjem. Og forstadsområdenen her er vel i bunn og grunn temmelig like dem man finner andre steder i USA. Det er god miks av velstelte hjem og mer forfalne boliger, og med andre ord temmelig vanlig. Man legger merke til at de fleste husene har "window bars," stålbjelker som skal holde uønskede gjester som skattemyndigheter og innbruddstyver ute. Selv om man får disse bjelkene i mange nokså pene design, så forteller de en ikke like pen historie om utrygghet, sviktende tillit til myndighetenes kriminalitetsbekjempelse og tendenser til sosial uro. Man skulle ikke ønske seg at dette var en vekstnæring noe sted, men det kan se ut til at virksomheten har gode tider når økonomien forøvrig går litt på skeiva.

Det tar en stund å komme seg fra venstre til høyre i denne bytrafikken.

"Melting Pot": Markusplassen og Mirage

Dette her ble litt grått, beklager. La oss finne tilbake til god-stemninga:  Las Vegas er virkelig artig, og et ordentlig eventyr! Kanskje riktignok ikke stedet man ønsker at barna skal vokse opp, men i aller høyeste grad et sted å  komme til som turist. Her er det så mye rart å se. Et innendørs Venezia som - stor takk til klorvannet i kanalene - lukter mye friskere enn den italienske originalen; for der bør man vel strengt tatt ikke be om å få bord helt ved vannkanten om man har tenkt å nyte måltidet. Men her dufter alt rent og frisk, kanskje til og med en tanke sterilt. Gondolene glir sakte forbi, noen av dem tydeligvis med temmelig skolerte sangere ved årene (eller hva det heter i en gondol). Dette Venezia kjemper ikke noen kamp mot å synke i havet, men vil nok leve utrygt den dagen de tilreisende ikke stopper opp ved dette hotellet.

"O, sole mio!" Her synger gondol-roerne; det gjør de ikke i Venezia.

På de knappe to døgn i Las Vegas rekker vi å oppleve så mye at det vil trette alle om jeg forsøker å få det med her, men en kan jo ta det i litt utvidet stikkordsform: Aller først en sjokoladefabrikk som Theodor egentlig ikke ville besøke på grunnlag av en skepsis Willy Wonka i Johnny Depps skikkelse har klart å plante i ham, men etter besøket var den ung temmelig fornøyd; han fikk til og med en smaksprøve! Forøvrig var sjokoladen i fabrikkens butikk av det riktig kostbare slaget, så vi takket for titten og dro inn til Stripa, det er jo først og fremst den man må se når man er her! Og det som gjør Las Vegas spesielt, er jo de fantastiske hotellene: Her er pyramideformede Luxor hotell, et annet har sitt private Eifelltårn på utsiden, så er det New York hotell med Frihetsgudinnen og New Yorks skyline, videre har man et hotell omkranset av en nokså heftig berg- og dalbane, og et annet hotell som ser ut som et riktig eventyrslott. Hotellet Circus Circus (som ser ut som et sirkus) har daglig sirkusforestilling, og utenfor hotellet Treasure Island er det flere daglige show ombord på piratskipet dersom ikke kulden setter en stopper for det, vulkanen utenfor Mirage har utbrudd flere ganger daglig, og da rister det i hele grunnen rundt fortausfjellet, og i tillegg er det mye, mye mer. Det er spisesteder overalt og underholdningstilbud av alle slag. Og om Las Vegas ikke først og fremst er kjent som en shoppingby, så finnes det rikelig med tilbud også på den fronten.

Luxor hotell; etasje på etasje som henger over det gigantiske inneområdet. Imponerende!

Kanskje litt ekstra god stemning i dette hotellet nå for tiden?

Las Vegas gir meg assosiasjoner til den gangen danskeferja fra Kristiansand brukte litt lengre tid på overfarten enn den gjør i dag, og kanskje enda mer var en begivenhet i seg selv. Men det hvor M/F Borgen og M/F Bolereo av og til måtte bli liggende til kais på grunn av uvær eller tekniske problemer, så stoppes ikke Las Vegas av noen ting. Det måtte i såfall være enda tøffere finansielt uvær.

Det er ikke gull alt som glimrer, men Las Vegas tar seg godt ut i kveldssol.

Theodor oppsummerer det ganske godt: "Denne byen var rar, pappa." Men det sa han kanskje fordi jeg hadde messet en stund på akkurat det budskapet, overveldet som jeg var.

Klare for å ta kvelden. Det var bare like over frysepunktet i byen mens vi var på besøk, så luer og pledd ble mobilisert før vi dro "downtown." Men vi ble kalde likevel, og det var godt å komme tilbake til hotellet på kvelden. Vårt hotell var definitivt av det mindre fasjonable slaget, og ligger langt unna The Strip.