| Mest denne typen papir nå for tiden |
Bokhylla mi er full av bøker om å drikke dypt av Ånden, om
røtter, fordypning, kirkefedre, ørken, klostre, bønn og retreater. Det vil si: Bokahylla mi var full av slike bøker. Så pakket
og flyttet vi, og mange av bøkene lever fortsatt sine liv i banan- og flyttekassenes
ødslige og kjølige diaspora uten snarlig håp om å få vende tilbake til en framskutt
hedersplass i reolen og livet mitt. Det har sørgelig nok gått vinter og vår, og
nå kommer jammen vinteren igjen. Og det helt uten frostsikring i uteboden.
Stinissen, Halldorf, Malm og sikkert enda flere svensker
ligger sammenklemt perm mot perm i mørket i pappesker fra et annet svensk ikon:
Biltema. Bare Bibelen og det utmerkede magasinet STREK bærer jeg stadig med meg
overalt i ryggsekken, men de tjener i alt for stor grad som ballast i en veldig
konkret forstand etter som jeg for sjeldent finner tid til dypdykk i bibelske
tekster og grundige artikler. Men de er nå hele veien med, da, som fysiske
uttrykk for ett håp som fortsatt lever, og som et mål for en vedvarende
lengsel.
Noe har skjedd til delvis fortrengning for viktig lesning,
men hva da? Jo, familien har skjedd. Det er babyer, små småbarn, mellomstore
småbarn og store småbarn som har behov langs et nokså bredt spekter. Fellesnevneren
er behov, og at det er jeg og min
halvdel – noen ganger bedre, noen ganger verre – som har som livsoppgave å møte
de ulike behovene på en slik måte at det blir til oppbyggelse, oppdragelse og
det som bedre er.
Bønn, stillhet og åndelig lesning har trange kår, og det
skyldes ikke først og fremst størrelsen på leiligheten vår. Et ferskt eksempel:
I løpet av den ikke veldig lange tiden det har tatt meg å nedtegne disse korte
linjene har jeg allerede vært på utrykning 2-3 ganger til småfolk som våkner av
søvnen eller strever voldsomt med å finne den. Akkurat denne kvelden er det meg
– alldeles enestående, i ensom majestet eller ganske enkelt alene - som er
alarmsentral ettersom fruen nyter en velfortjent aften i gode venninners lag.
La det ikke herske tvil: Det er kolossalt stor stas med
småbarn! Så mye glede, så mye latter, kjærlighet, varme. Men også slitasje,
tidspress og behov som må håndteres der og da uansett om man er opplagt eller
sliten. Hvordan ta vare på eget behov for å leve et liv i Guds nærhet, i
etterfølgelse av Jesus og fylt av Ånden?
Spørsmålet er kanskje: Hvordan i all verden holde hjertet
varmt for Gud dersom man ikke er nyfrelst 16-åring eller 62 år gammel
AFP-pensjonist? Vent, stryk 62-åringene; de har det vel stort sett enda
travlere enn oss småbarnsforeldre med stadig nye og krevende reisemål på sydlige
breddegrader, og opphold som ofte avbrytes av presserende vedlikeholdsbehov på
villa, hytte og day cruiser? Så glem dem, da! Men jeg mener: Hvordan holde
hjerte varmt for Gud lik en 16-åring som nylig har fått tilværelsen endevendt
på en veldig sterk og positiv måte i møte med en levende og elskende Skaper?
For det er jo der man vil være, ikke sant? Vel, kanskje ikke akkurat en sånn
16-åring som strever med å få hverdagen til å gå rundt på grunn av en krevende
skolehverdag, fritidsaktiviteter som forplikter og en utfordrende prosess med å
finne seg selv, men slik som de utallige andre 16-åringene: De mange i
sjelelig, faglig, fysisk, relasjonell og åndelig fullkommen balanse…
Ja, hvordan i all verden… Hver livsfase bærer visst med seg
sine utfordringer i forhold til et liv i etterfølgelse av Jesus. De ideelle
forholdene har en tendens til aldri å innfinne seg. Det er som man sier på
Lista: Det er vindstille der to ganger i året, og det er når det er NM i
brettseiling og når Drageklubben arrangerer familiedag.
En gang jernbanen brøt sammen på Østlandet (med andre ord
ikke en veldig presis tidsangivelse) ble jeg sittende sammen med Peter Halldorf
på toget mot Drammen etter et veldig fint Predikant- og Arbeidermøte på
Fredtun. Å sitte overfor en kristen guru som han kan jo lett gjøre en
kristen-nerd som meg litt star struck, men ikke denne gang, så jeg spurte Peter
hvordan all den fine undervisningen hans overhode kan være anvendbar i det
virkelige bleieskifterarbeider-livet, fanget som man blir mellom arbeid,
familieliv, fotballtrening, skole, kor, barnehage, menighetsliv (!) og alt
annet som tilsynelatende står i veien for Jesus; for sånn er det nemlig noen
ganger lett for meg å tenke om livet selv. Da sa han noe enkelt om at «dette
var min askese.» I min virkelighet måtte jeg se muligheten til bønn, fordypning
og etterfølgelse. Slik 16-åringen må finne sin vei og AFP’eren sin.
Alle ting har potensiale i seg til å bli enten en vei til et
rikere liv i Gud eller et hinder for et liv med Gud. Å være pensjonist kan
representere både muligheten til friere liv i Kristi etterfølgelse, eller et
liv mer innkrøket i seg selv og et dusin uforløste selvrealiseringsprosjekter. I min livsfase: Bleieskift og leggerutiner kan
stå i veien for å søke Guds åsyn; eller nettopp det motsatte. Tenk bare på den rikdom og mulighet det er å kunne
se sitt lille barn i øynene og benytte kveldsstellet til å legge hendene på
henne og be en bønn om velsignelse, ledelse og et liv midt i Guds kjærlighet? Be for barnet,
lære barnet selv å be…
Nå nettopp har jeg gitt Olivia en flaske melk, og har tenkt
på to ulike ting: 1) At hennes navn er hentet fra Salme 52,10 (som noen postet
på Facebook av alle steder den dagen vi hentet henne hjem fra fødestuden) hvor
det sies «Men jeg er som et oliventre, grønt og frodig i Guds hus. Jeg setter min lit til Guds godhet, til evig
tid.» Og 2) Ettersom hun drakk så begjærlig av melken jeg hadde varmet opp til
henne, kom jeg på oppfordringen Peter ga i Det nye testamentet for lenge siden:
«(..) lengt som nyfødte barn etter
ordets rene melk, så dere ved den kan vokse til frelse. For dere
har smakt at Herren er god.»
Om idealet mitt er bøtter med kaffe, et hav av tid, frihet
fra andres behov og en oppslått Halldorf-bok på gjesteværelset i et landlig stor-gods
i Sverige, så påminnes jeg stadig om Jesu egne ord: Se, jeg er med dere alle
dager… SE. Ja, nettopp. Lite danner meg mer i denne fasen enn å bli påminnet om
akkurat det. Og da blir hindring en mulighet, og tiden med barna en
gudstjeneste. Jesus er ikke klemt fast mellom bøkene i flyttekartongene mine.
