Torsdag morgen for snart to uker siden: Klokka nærmet seg faretruende fristen for familens innsjekkingstid på Las Vegas' flyplass McCarran. Konemor og ungdommen skal fly med West Jet til Victoria, mens jeg skal fly lavt i familiens milesluker. Det er bedre om jeg alene kan få gjort returen med bilen unna på to dagsøkter i stedet for en ekstra uke som på slutten av en lang reise sikkert ville blitt slitsom for alle, og særlig de små.
 |
| Legger Las Vegas bak meg og skyndter meg nordover. |
Men altså, vi er på vei til flyplassen. Det er bare det at GPS'en - til vanlig temmelig etterrettelig! - ikke tar oss til hovedterminalen men til en privat terminal for dem som har sitt eget jetfly eller lommebok til å chartre et. Jeg innrømmer at jeg stusset over de instruksjonene min venn TomTom ga meg etterhvert; det hele virket nokså besynderlig og snirklete for hovedfartsåren til en tett trafikkert flyplass å være, og årsaken var enkel: Vi befant oss slettes ikke på hovedfartsåren til en meget trafikkert flyplass, i alle fall ikke til den riktige og travle terminalen. Heldigvis møtte vi straks på en meget vennlig limousinfører som ga enkle nok instruksjoner til at selv jeg klarte å forholde meg til dem. Full fart ut på veien, gjennnom et par kryss og av på riktig EXIT. Det var til og med en ledig luke like foran West Jet's område, så vi følte lykken smile til oss. Kanskje vi burde kansellere flighten og dra rett på casino? Vel, bilen ble losset for bagasje og familiemedlemmer, litt av det første, fire av det neste. Jeg løp inn for å avlevere et kolli i køen, og da jeg kom ut sto allerede en ivrig parkeringsbetjent klar med blokken - "Vårt mål er sirkulasjon," som det het hos Trafikksjefens etat i Oslo før i tiden - og jeg ropte "Sir!", men det viste seg å være en "Ma'am." Ingen heldig begynnelse på forhandlingene, men hun sa at "Hvis du kjører NÅ!" skal jeg slutte å skrive. Jeg hadde ikke noe behov for å forhandle med henne om det vilkåret, og var plutselig i norderled.
 |
| Det er flere canyon's i USA enn den store i Arizona |
 |
| Jeg skulle gjerne gjort denne turen en gang senere, og helst hatt bedre tid. |
Måtte først bare gjøre en stopp ved hotellet for litt koffert-magi: Det er interessant og ubehagelig hvordan man alltid ser ut til å medbringe litt mer på tur enn det man på en trivelig og ubesværet kan plassere i bagger og kofferter.
Brått var jeg inne i turens siste og på mange vis minst begivenhetsrike fase. En ren transportetappe fra Las Vegas til Victoria i British Colombia. Det er en tur på +/- et døgn i netto kjøretid, så det hjelper å være venn med veien og bilen. Det hjelper også at det er mye flott å se langs veien. Dog er det samtidig virkelig litt trist å bare passere severdighet etter severdighet i mellom 110 og 130 km/t, og når man først gjør en stopp, så er det altså på Burger King! Men jeg kunne ikke godt sende tekstmelding hjem om at jeg hadde bestemt meg for å forlenge ferien, så her var det bare å klamre seg til rattet og la hjulene snurre. VOLVO i en Mazda, for de som tok den.
 |
| Kaldt og klart |
Foran meg fra Vegas lå 221 mil, og det er temmelig langt. Til sammenligning er det 196 mil fra Kristiansand til Tromsø, men turen i Norge tar noen timer lengre, sikkert først og fremst på grunn av alle stoppene i bomstasjonene. På veien skulle jeg innom statene Arizona, Utah, Idaho og Washington, og startpunktet lå i Nevada. Man prøver da å ta sine "5 om dagen" på alvor,
http://5omdagen.com/. I tillegg til de nevnte fem statene, så fikk vi også med oss litt av Oregon og California. Det er 50 stater å ta av i USA, så her har vi fortsatt mye ugjort. Skal man i tillegg forsøke å bli kjent med menneskene her, blir det riktig travelt: Ved inngangen av 2010 kunne Amerikas Forente Stater notere seg for 308.400.408 innbyggere - presise er de - og antallet er stigende.
 |
| Nå blir det snart mørkt i Utah |
Jeg tar ikke et døgns kjøring på strak arm, og det er vel neppe tilrådelig heller. Men 12 timer gikk greit. Første natta sov jeg på et hotell et sted. Sånn var det. Vet ikke hva stedet heter eller hvor det lå, men er temmelig sikker på at det må ha vært i Utah. Det var et rent og pent og nesten helt nytt Fairfield Inn, med en utrolig vennlig betjening. Over 60 % av Utahs innbyggere er mormoner, men jeg vet ikke om det var noen av disse jeg møtte til frokost, eller om det i det hele tatt er noen kopling mellom humør, humor og mormoner. Humormoner, gledeshormoner, aner ikke. God start på dagen i alle fall, og ut på den brede vei for nok en lang dagsetappe. Det var denne dagen en teoretisk mulighet for å nå helt hjem, men det viste seg å bli for krevende. Så det ble stopp på et hotell i Bellevue utenfor Seattle den andre kvelden; jeg haddet ikke sjanse til å nå ferja til Vancover Island, siden siste båt forlot ferjeleiet i Tswassan kl 21 mens jeg ennå var nesten to timer sør for grensa. Men dermed kunne jeg bruke litt av lørdagen til å hente et dekk for svigerfar i Bellingham, så det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Den varmeste dagen i Disneyland var det 24 grader i skyggen og sikkert 30 i sola, altså litt på den varme siden etter min smak. På vei gjennom Utah kan vi, bilen og jeg, notere oss for 9 blåe. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Brrrr.... Men nå er heldigvis bilen vår utstyrt med et varmeapparat, så jeg lot meg egentlig ikke affisere av kulden.
 |
| Det blir stort sett ikke veldig spennende bilder av å bare skyte på helautomatikk uten engang å se i søkeren. |
USA må være en drøm for dem som er svak for store, åpne landskaper. Det er massevis! Vi har kjørt gjennom brede daler, store sletter og åpne ørkenlandskap, og variasjonen i landskapet er faktisk veldig stor. Det gjør inntrykk å se alt dette. Men det er jammen godt å kunne få litt stimuli fra stereoanlegget også på en såpass lang tur. Jeg benyttet blant annet anledningen til å høre en lydbok-biografi om Ap-mannen og kringkastningssjefen Einar Førde. Jeg skal innrømme at det måtte en hel del mil, nokså mye ørken og en tiltagende kjedsomhet til for å starte på denne boka, men det viste seg å være en veldig fascinerende og interessant historie. Visst du at den gamle minister var et sprinter av rang? Dette og mye annet fikk jeg vite i løpet av noen timer langt inne i USA. En biografi rekker ikke hele veien hjem, men når den tar slutt kan i tillegg f.eks. bruke noen av de 221 milene til å synge høyt sammen med de favorittartister man måtte medbringe på boks, eller ringe sin kjære. Dette siste ble det dessverre lite av, ettersom samtaler fra utlandet er en kostbar affære med de litt dårlige abonnementsløsningene teleoperatøren vår tilbyr. Men når vi kommer hjem til Norge skal vi få oss et eller annet familie- og vennerabonnement, og da kan jeg forsikre dere alle om at vi skal snakke mye i telefonen. Det passer seg godt å erklære dette på selveste Valentinsdagen!
Washington state, Seattle og Bellingham og til sist gjenstår det bare å rulle over grensen til mitt temporære hjemland Canada. Jeg kom til grensen i en canadiskregistrert bil som ikke står i mitt navn, og var litt spent på hvordan det ville se ut gjennom tollbetjentens briller, men de er så snille og milde nord for Sambandsstatene at det ikke bydde på noen problemer. Fra grensa til ferjeleiet Tswassan er det bare tre kvarters kjøing, og på terminalen til BC Ferries føler jeg meg nesten som hjemme. 1 time og 40 minutters overfart, og deretter kun 25 minutters kjøring til Baxter Ave., min kjære kone og 3 gode små. Det er godt å komme hjem! Og hva resten av familiens hjemreise angikk: En tretimers direkte flight som gikk veldig greit, og på flyplassen i Victoria ble de møtt av Grandpa som brakte dem hurtig men trygt hjem.
Nå er jeg nesten ferdigblogget, det er bare to ting jeg føler jeg må nevne:
1) Disneyland bruker hvert år nesten 20.000 liter maling på å få alt til å se nytt og friskt ut. Det er mye maling! Jeg har registrert at Kristiansand Dyrepark tydeligvis er noe mer på økologilinja, hvilket gjør at deler av parken der ser litt mosegrodd ut.
2) Nokså nært Seattle ble jeg kjørende bak en bil med registreringsnummeret DRITSEK. Om dette var et uttrykk for eiernes dårlige selvbilde, vedkommendes holdning til medtrafikkantene, hva han syntes om bilen sin eller en ren tilfeldighet, vites ikke. Jeg prøvde å få tatt bilde av skiltet, men det var litt mørkt, samt at jeg kjørte bil, så det ble ikke helt vellykket:
 |
| DRITSEK i nærheten av Seattle - dessverre ikke et helt godt bilde |
|
| Vakker kveldshimmel et sted i Utah. |
Takk for følge til dere som har klikket dere inn her på bloggen min av og til. Det kommer nok mer, men nå er i alle fall soga om Amerikaferda fullført, så det får blir noe annet neste gang. Nå trenger jeg ferie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar