Når togene står i Disneyland

The happiest place on earth må slite må noe så trivielt som togforsinkelser. Verdens eldste monorail (http://no.wikipedia.org/wiki/Monorail) i daglig kommersiell drift, eller hva man skal kalle det, finnes her. Theodor tror den er en berg- og dalbane, hvilket kan være forklaringen dersom han skulle komme til å bekrefte at han liker slike. Togsettene som trafikkerer den cirka 4 kilometer lange ruta er bare to år gamle, og har et respektabelt klimaanlegg. Men det forhinder visst ikke at elendigheten stopper innimellom, og vi måtte stige av på en stasjon som ligger utenfor parken da de etter sigende ikke kom til å få kostbarheten i gang igjen på nærmere en time. Lokføreren beklager og beklager over høytaleranlegget, for slike hendelser inngår tydeligvis ikke som en del av reportoaret, og kan nok av enkelte oppleves som et skår i gleden.

I dag hadde vi kommet nesten like langt med dette toget (fastmontert togsett inne i California Adventure)

Og vi hadde helt sikker kommet lengre med trofaste, gamle dampen. Den hadde i alle fall ikke satt oss av utenfor Disneylandets porter i og med at den utelukkende gjør sine runder inne i parken. 

 Vi var på rundtur, og hadde derfor like godt latt barnevogna stå igjen på den massive barnevognsoppstillingsplassen ved stasjonen inne i parken. Det er slikt man kan angre litt på når hele familien plutselig er fotturister et godt stykke utenfor lykkelandets porter. For med et er det på 'an igjen, med sikkerhetskontroll og adgangskontroll, bortsett fra at denne gangen er køene anseelige. Tendensene til misstemning i reisefølget tiltar en hel del når monorailen plutselig viser seg å være i drift over hodene våre etter 5-10 minutter i stedet for den bebudede timen.

Vi valgte altså å dra på tur med monorailen, som her faktisk kan observeres i fint skyv ved foten av Matterhorn.

 Men selvsagt: Alt går jo bra, vi kommer dit vi skal. Mikke og Minni og vakre prinsesser og Buzz Lightyear og live musikk og tog og karuseller, det er alt på rette plass. Vennlig mennesker med navnskilt spør oss, og særlig de unge i følget, om vi har det bra, og det har vi jo, så hopp og sprett og tjo og hei og fire kvister deler seg, vi har det fint, hu hei! Det er ganske enkelt slik det er, når vi tenker etter.

Man hva gjør det at monorailen streiker når man kan få en klem av prinsesse Ariell (bildet er arrangert, red.anm.)

Det er sikkert bare fordi vi fortsatt er såpass nær Hollywood at vi innimellom sliter med å få ting i rett perspektiv. Egypt brenner og skadede krigsveteraner ber om en slant til livets opphold borti gata her. Vi gremmer oss over at togsettet streiker. Det skal kanskje bli godt å begi seg i vei herfra i morgen tidlig, selv om ikke heller Las Vegas er mest kjent for sin evne til realitetsorientering. På gjenhør!

Det er bare én ting som er bedre enn mat!

Det er bare en ting som er bedre enn mat, som en gammel venn pleier å uttrykke det: Mer mat! Vel, på tampen av dag 5 i Disneyland kommer jeg på at det er fullt mulig å forspise seg. Bena verker, barna ville tidligere i dag heller tegne og fargelegge på hotellrommet enn å dra til parken og køene tiltar merkbart. Dette siste ser blant annet ut til å stå i sammenheng med en eller annen oval weekend i Mexico, for nå går det på spansk rundt oss på alle kanter, og vi føler oss brått enda blekere enn til vanlig.

Aladdin - fantastisk forestilling i en bygning som sikkert ville gjort en del norske teater- og kultursjefer en tanke misunnelige. Vi bivånet det hele sammen med veldig mange andre. Theodor avslørte raskt at det "flygende teppet" hang i noen tynne, men sterke, tråder, men det var likevel litt magi igjen til alle sammen.

Ikke desto mindre: Vi dro etterhvert våre barn ut av leken og kosen og over til parken for et pliktløp gjennom en del aktiviteter. Har man billett, så har man billett, sånn er det med den saken. Og Disneyland skuffer naturligvis ikke, selv ikke når energinivået nærmer seg den røde streken. Men vi gjorde dagen litt kortere enn vanlig, og det var alle tilfreds med.

Fargeshow i California Adventure i kveld. Fontener, farger, bilder og lyd i skjønn forening. Imponerende, men ikke hvis du heller vil kjøre pariserhjulet, for det stenges under forestillingen.

Så fikk vi barnevakt på kvelden, og hva gjør vi?? Jo, vi drar på date til Disneyland! Vel framme ved hovedinngangen - et kvarters rask gange fra hotellet - blir det klart for undertegnede at lommeboken med billettene ligger igjen på hotellrommet. Slikt er krydder i et parforhold. Heldigvis klarte vi - under henvisning til Nobels fredpris, bindersen og ostehøvelen, samt stempelet vi tross alt fortsatt hadde på håndbaken - å snakke oss gjennom adgangskontrollen. Så vi fikk med oss 3-dimensjonal Toystory skyte-på-blink-konkurranse (Krystal vant, og har i skrivende stund ikke glemt det), Disneylands berg- og dalbane (som jeg nå fnyser av og tar på strak arm og med åpne øyne etter turen til Knott's) samt et trivelig lite måltid i Downtown Disney. Vi startet på spaserturen hjem, men det ble fort kaldt ute, og vi rakk heldigvis siste buss til hotellet 2330.

Det er fint i Disneyland om kvelden også.

I morgen har vi bonusadgang til parken. Det betyr at vi kan komme en time før ordninær åpningstid. Det betyr også at vi i såfall må vekke barna i 06-0630-tida for å få det til. Heldigvis har vi ikke fullstendig mistet vår sunne fornuft og dømmekraft ennå. God natt og god bedring!

Den store amerikareisen - Knott er ikke kun en liten mygg

Tenke seg til at jeg tok en runde med denne i 132 km/t!
Bare 10 minutters kjøring fra Disneyland finner vi Knott's berry farm. Vi måtte knote litt (tog du 'an?) før vi fant fram, GPS'en til tross... Knott het Walter til fornavn, og det kan se ut til at det er noe med det navnet når det kommer til å starte opp store fritidsparker. Knott og kona drev først en gård, bygde på med salg av syltetøy, senere kyllingmiddager (verdens største kyllingmiddagrestaurant har vokst fram av Cordelias kyllinggryter, har plass for 900 spisegjester på en gang og serverer 1,5 millioner middager årlig!), fikk seg sikkert en karusell etterhvert, og er i dag en av de største fornøyelsesparker i Amerikas forente. Det sier ikke lite ettersom det er mange andre parker her også, blant annet kjente og kjære Legoland.

Det går som regel fort over...

Men vi tok altså en dags pause fra parken til Walter for å farte rundt i parken til  den andre - eller rettere sagt første - Walter: Knotts park hadde sin spede begynnelse mens Adolf Hitler satte verden på hode i Europa. Etter hvert har Knott satt millioner på hode i sine mangfoldige berg- og dalbaner. Jeg har prøvd det meste i dag: Blant annet looper, vogner som henger under banen slik at føttene dingler i det fri, fritt fall i 70 meter og 132 km/ på 3,2 sekunder. Det kjennes veldig fort fordi det er veldig fort.

Men Knott har ikke bare lagt til rette for store barn: Det var dusinvis av aktiviteter tilpasset barn, og selv minstejenta kunne storkose seg med tog, båter og lastebiler som beveget seg akkurat passe fort for noen som er et år. Det som er så flott med å være her på denne tida av året, er at det er lavsesong, gode priser og nesten ikke en kø. I mange av aktivitetene kunne barna eller vi voksen bare sitte og bli med på neste runde.

Så har vi gjort noe veldig norsk, men det var ikke min idé: Medbrakt lunsj til alle, dvs. 12 personer. Det var som en god, gammeldags rast langs vegen, og vi sparte sikkert $ 150 på det. Og som om ikke alt dette var nok: Det ble til og med tid for de voksne til å se en film med Denzel Washington etter middag i kveld. Jeg fikk ikke med meg hvordan han ledet Nobelkonserten, men han reddet i alle fall dagen i denne filmen. (Men for vår del hadde Walter og Cordelia Knott allerede berget dagen, så filmen ble bare prikken over i'en.)

Den store amerikareisen - Disneyland

Så er vi her, i Walt Disneys rike. For oss som vokste opp med NRK-monopol og Erik Diesens Reisebrev, fremstod dette stedet med en aura av noe helt fantastisk og nærmest utopisk, det uoppnåelige - men akk så etterlengtede - reisemålet. Storslåtte fyrverkerier, nydelige parker, elver, opplevelser, tivoli med de mest tiltalende attraksjoner, samt sommer og sol, alt i skjønn forening. Så har verden, sannsynligvis på klimaets bekostning, blitt mindre for mange av dens innbyggere, og nå er vi altså her på tredje dagen. La det være sagt: Det krever sin mann å trave rundt her nede, og derfor har det vært stille på reisebloggfronten en stund: Når man kommer tilbake til hotellrommet etter dagens strabaser, er det ikke mye krutt igjen i organismen. Distansen føttene mine har tilbakelagt står ikke klart for meg, men det kjennes at det begynner og bli et stykke. Men: For en fantastisk park, og for et herlig vær! Vi har hatt strålende sol og mellom 20 og 23 grader hver dag her nede, og vi smiler nesten fra morgen til kveld.

Landemerke i Disneyland: Slottet ved enden av Mainstreet USA

Disneyland-avleggere finnes nå både i Frankrike, Florida og Hawaii, men det var her det hele begynte: Anaheim, California. Walt Disney hadde en visjon om et sted hvor foreldre og barn kunne kose seg 'i lag', for å uttrykke det litt bodøsk. Walt var en fyr som trivdes når alle hadde det greit sammen, litt sånn "Why can't we just get along," som Rodney King skal ha sagt, da med henvisning til forholdet mellom svart og hvit i Los Angeles. Walts utgangspunkt var mer positivt, men handler om det samme: TIlhørighet og fellesskap. Vi er alle i den samme båten. Så Walt tok entusiastisk fatt på oppgaven med å omskape appelsinplantasjen til en park som i all hovedsak framstår i dag som det den gjorde i 1955. Mange moderniseringer har blitt gjort (ny state of the art-teknologi), aktiviteter har blitt gitt nytt innhold (som at noen litt gammeldagse bjørner har fått avløsning av Ole Brum), men i bunn og grunn er det den samme parken som for 56 år siden, og det er imponerende. Den tar pusten fra en i 2011, og for nesten 60 år siden må parken ha vært intet mindre enn en sensasjon! Det er kreativt, presist og detaljrikt, og tas vare på med nidkjærhet. Smilende medarbeidere holder stedet rent hele tiden, og selv sikkerhetsvaktene som ser etter skytevåpen og narkotika i veska di, er så vennlige at du etter kontrollen tror du har vært i bursdagsselskap. Og selv om ur-Disneyland forvaltes med skjønnsomhet, så bygges det stadig ut nye temaparker i tilknytning til "ordentlige" Disneyland. I 2012, for eksempel, åpner Radiator Springs inne i California Adventure.

Karusellen; en udødelig klassiker!

Alice in Wonderland og tekoppene

Langbein og noen andre gamle kjente

Tiki-rommet. Masse mekaniske fugler som synger av full høytaler.

En liten forsmak på det som kommer i 2012. 

Tow Mater og McQueen står høyt i kurs i denne familien

Ho mor med to av podene

Pariserhjulet - her i en utgave med gondoler som svinger rundt på spor inne i hjulet. Man vet man kan vente seg litt urolig sjøgang når det finnes "Motion sickness bags" inne i buret.

 Det er ikke lett å plukke ut høydepunkter. Som Theodor sier når jeg spør hva han har likt best: "Jeg synes alt er best!" Men det var virkelig trivelig i dag da en dame som har jobbet lenge i parken og nærmer seg pensjonsalderen, i en liten pause kommer over til meg som står og venter på resten av gjengen, og med glød forteller meg om parken, om Walt Disneys visjon og om hvordan man som ansatt stadig kommer hjem i godt humør på grunn av noe fint man opplevde på jobb. Ærlig talt er det jo slikt en reflekterer litt over når man ser de ansatte: Hvordan er det å sette på seg smilet hver dag, yte 100 % i noe man kanskje gjentar 80 ganger i uka eller mer (jeg spør henne ikke om dette, bare tenker litt på det)? Så forteller altså Patricia meg at det er en glede å jobbe der, og hun finner fram en liten glassklar Askepott-sko som hun ber meg gi videre til prinsessa vår på 3 når det blir en god anledning for det. Deretter stiger hun ombord som skipper på en av kanalbåtene, og tar alle passasjerene med på en reise gjennom et Storyland som ligger der akkurat slik som Disney designet det i den intense byggeperioden for parken på 12 måneder i 1954 og 55. Slikt blir det opplevelser av i smått og i stort, i parken som hver dag prøver å leve opp til navnet som "The happiest place on earth."

Storyland - "håndlaget" av Walt sjøl.

I Disneyland finnes det ingen tiggere. Det finnes i det hele tatt lite som minner om at verden og livet kan være trist og urettferdig. Nå er nok ikke hovedoppgaven til en opplevelsespark å minne oss på alskens fortredelighet, men det skader neppe å tenke litt over skjevhetene i samfunnet i det vi unner oss gode tider med venner og familie. I morgen skal vi til Knotts Berry Farm opplevelsespark, 10 minutter fra Disneyland. Der samler de inn mat til sultende mennesker i California. Så kan man tenke hva man vil om at de besøkende får $ 30 i rabatt mot å donere en hermetikkboks til $ 1 - det er vel ikke sikkert motivene er utelukkende edle - men det skaper i det minste en slags ettertanke. Og kanskje handling?

Den store amerikareisen dag 8 - Hollywood på film er tilstrekkelig for meg.

Så har vi gjort det óg: Vært i Hollywood. Tro meg når jeg sier at det er noe jeg aldri har verken drømt om eller ønsket meg, men er man først i Los Angeles, kan man nesten ikke la være. Det ville være bortimot like ignorant som å dra til Paris uten å ta turen til Gustave Eiffels gamle tårn, eller som et opphold i Praha uten en tur over Karlsbroen eller som et besøk på Vanse uten en tur innom Brooklyn Square. Man kan ganske enkelt ikke la være. Så vi har tråkket rundt på filmstjernenes fotavtrykk i betong utenfor The Chinese Theatre og fotografert de gigantiske bokstavene i den bratte åsen ovenfor Hollywoodland. Ikke minst har vi kjørt rundt og sett på boliger noe større enn husbankstandarden i Beverly Hills, samt cruiset rolig nedover Rodeo Drive, hvor den monotone strømmen av Mercedeser, BMW’er og Jaguarer, heldigvis blir frisket opp av en og annen Bentley og Rolls Royce.

De velkjente bokstavene i bakgrunnen kom i utgangspunktet opp som del av en reklamekampanje for å få folk til å kjøpe tomter i Hollywoodland. Dette var i 1928. I 1945 forsvant de fire bakerste av de 45 fot høye bokstavene, og de fleste tomtene er allerede solgt for en rimelig grei penge...

Når du rusler rundt i Hollywoods gater, husk at ikke alle som smiler vennlig til deg er din venn. ALLE vil ha tips, det være seg for å vandre rundt i et kostyme eller for å lage en hund av ballong. Jeg begynte å samle inn tips for å være fra Norge. Det er tross alt nokså eksotisk, all den tid vi som bor der kun utgjør  en knapp promille av jordens befolkning.

Rullende gatekjøkken er vanligere i Amerika enn i Norge, det vet alle som har lest Donald Duck & co. en stund. Men fenomenet brer om seg hjemme også, og det er vel få som finner fram kameraet for å forevige pølse-, kebab- eller bakt potet-bilen ved Nationaltheateret T-banestasjon en helgekveld. I dag prøvde vi forgjeves å få tatt et bilde av hundematgatekjøkkenet på hjul som var i aksjon uten for en av parkene oppe i åsen i beste hundelufte-tid. Men det gjorde såpass inntrykk at jeg nok vil huske det en tid framover selv uten et fotografi.

På et tidspunkt tok lidelsen slutt, og vi satte kursen mot Santa Monica Beach i tett lørdagstrafikk. Å være litt på stranda ble en fin opplevelse for store og små. For ei flott strand (om enn det offentlige toalettet der virkelig får en til å tenke seg om to ganger om en virkelig må)! Yrende liv selv en ettermiddag i januar. Barna, som nok ikke var helt over seg av begeistring over rundturen i Hollywood og omegn, satte stor pris på å få utfolde seg på stranda. Det var artig å legge merke til hvordan barnas latter og lek spredte glede til tilfeldig forbipasserende.

Fint med solnedgang sett fra Santa Monica Beach. Det yrer av liv på stranda, folk til fots, på sykler, motoriserte skateboards eller på håndklær. I lufta svirrer det småfly og helikoptre, på sjøen er det seilbåter, motorbåter og brettseilere og i vannet er fisk. Samt en og annen svømmer.

Nå er vi på hotellrommet. Småfolket sover, og godt er det. Selvsagt burde vi fulgt deres eksempel, men det er lett å la være. Dette er nok det første hotellrommet med peis jeg noen sinne har bodd i (igjen en stor takk til henne som ordner oss venne-pris; ellers hadde det sannsynligvis blitt telt ute i parken), men det er en tanke for varmt til å fyre opp.  Skjønt, man bør nok gjøre det når man først har den sjeldne anledningen? Vi har møtt familien til Krystal; de kom med fly fra Victoria i ettermiddag, og uka som ligger foran oss skal vi ha sammen i her nede, one big, happy family. I morgen tidlig skal vi forsøke å komme oss på gudstjeneste i Saddleback Community Church, en menighet som er ledet av pastor Rick Warren - han som ba for Barrack Obama under innsettelsen i Washington for et par år siden. Fra cirka klokken 11 og utover er vi i gang med vår 6-dagers Disneymaraton. Wish us luck!

Den store amerikareisen dag 6: Reis til San Fransisco!

I dag skal jeg være ytterst kort, for dagens timer strekker ikke alltid helt til. Men altså: Det har vært en fantastisk dag i denne byen som bærer navn etter Den hellige Frans av Assisi. Jeg kan godt forstå at noen lar hjertet bli igjen her, fortrinnsvis i overført betydning. Her er noen bildeglimt fra dagen:

Den store amerikareisen dag 5: On the road - again!

Vi har kommet et stykke lengre sørover siden sist. Herlig kjøretur fra Redding og hit. Så mye flott å se, så uendelig mange frukt-, oliven- og nøttetrær. Vidåpne slettelandskap og vakre, snødekte fjell i horisonten. Nå bor vi på et hotell bare en kort båttur fra San Fransico, og vi gleder oss til å komme oss på ferja i morgen ikke alt for tidlig. Hotellet er for fint for oss, men vi har friends in high places, så vi får tak over hodet til vennepris (dvs., ikke sånn ordentlig-ordentlig vennepris, for når våre venner kommer på besøk til oss, er det ytterst sjeldent vi tar oss betalt, og likeledes er det sjeldent vi må betale når vi overnatter hos våre venner) som får oss til å smile med tanken - hver eneste gang. Vi har i det hele tatt levd billig i dag, og spist lunsj på Taco Bell for $ 5. Det er én porsjon, og alldeles for stor for oss. Familien nøyer seg med en pakke og blir mette og tilfredse for kr 30,- + mva., og det er billig.

Vi startet dagen med å besøke verdens største solur, om det skulle imponere Siden har vi kjørt forbi mange skikkelige truck stops, sett dusinvis av lekre campingbiler like store som turbussene hjemme, og som oftest med en matchende lettbil på slep og en mann i 50-50-årsalderen bak bussrattet (ikke den samme mannen). Undertegnede har vist seg på hotellets treningsrom, men det synes ikke på ham. Kveldsmaten ble brakt inn fra en nærliggende thai-restaurant, og den satte oss i riktig godt humør. Barna sovnet på rekordtid, og det lover jo godt for resten av turen da alle fem fortsatt må finne seg i å bli stuet sammen på et rom i en tid framover.

Når denne natten er omme blir det bytur i San Fransisco, for vi drar ikke videre før om to dager. Jeg skal se om det blir en anledning til å kysse Golden Gate, og vil bestrebe oss på å holde dere oppdatert om hvordan dette går. Men man må naturligvis ta hensyn til både trafikkbestemmelser, den allmenne orden og hygieniske forhold! Et kortvarig opphold på Alcatraz inngår også i planene, samt en tur med de velkjente cable cars i San Fransiscos bratte gater. Jan-Erik Vold har et et dikt som blant annet omhandler disse trikkene (selv om diktets hovedtema er en eneste stor furting over at Bislett ble nedlagt som skjøytearena), og han beskriver menneskene som hopper av og på i jubel! Vi gleder oss.

Jeg har gått på orgelkurs - det instrumentet var stort i norske hjem i noen år fram til litt utpå 80-tallet - og en melodi jeg terpet på i det uendelig og fremdeles ikke kan, het "I left my heart in San Fransisco." I morgen skal vi se om det fortsatt er der. Noen bilder:

Godt å få løpt litt fra seg før man starter på bilturen fra Redding til San Fransisco! Været er godt og stemningen høy.

Verdens største solur, visstnok. Inngår som en del av en brokonstruksjon. Broen er visstnok så avansert at det tok 11 år og en del programvare laget kun for beregninger i forbindelse med denne broen, for å realisere gangbroen i Redding. Dette bildet tok jeg med kameraet pekende rett opp under bropillaren.

Mens vi var der, ble brodekket - forøvrig glass - behørig vasket av en dame med en sånn vaskemobil. Fram og tilbake, fram og tilbake. Det ble rent og pent og ikke så glatt, og jeg tror den jobben utføres minst en gang daglig (men jeg vil presisere at jeg ikke har forhørt meg med stedets ledelse angående dette).

Åpne sletter og fjell i både øst og vest. Dette er en av minst dramatiske formasjonene, men med litt fantasi kan du forestille deg dimensjonene.

Landskapet varierer fra flatt slettelandskap til alpine fjell og dette avrundede ås-landskapet. Variert og vakkert.

Interstate 5. GPS'en er verdt sin vekt i gull, tror jeg (dvs., jeg vet ikke helt hva gull koster og hva GPS'en veier, men det er et fantastisk - jeg gjentar: FANTASTISK! - hjelpemiddel på turen vår).

Trær uten blader. Mandeltær? Vi så masse modne appelsiner - i januar! - samt flotte olivenlunder. Arnold valgte seg så visst en flott stat å være guvernør i.

De veier omtrent akkurat det samme, så det funker godt med Theodor og Hannah på vippa (som man i alle fall kalte denne lekeplassinstallasjonen i min barndom).

En liten pause på en lekeplass med alt fra sjakkbrikker til giraffer. Esther er fornøyd.

Det er mange broer omkring San Frasisco, og dette er altså ikke Golden Gate

Hotellet vårt.