Grand Canyon gjør seg bedre på netthinnen enn på bilder

Morgenstemning i blått på vei mot Grand Canyon. Det er ikke her blues'en kommer fra,
så vidt vi vet, men snarere kameraets hvitbalanse som er i total ubalanse.

MANDAG:
Det nærmer seg slutten på ferien, og hotell-slitasjen merkes etter hvert på de unge, som forsiktig spør om vi ikke snart kan dra hjem. Men opphavet vil gi barna kultur- og naturopplevelser; det er ingen bønn! Denne mandagen skal vi til Grand Canyon som ligger to-tre timers kjøring fra Kingsman. og det er urimelig kaldt, synes vi, for et ørkenlandskap som dette. En isnende vind møter oss først utenfor hotellinngangen, og deretter en sliten krok som ber om to dollar til en kopp kaffe. Det får han, og langer så straks avgårde i retning mot neste hotellgjest på vei ut i vinden. Det er nok ikke kaffetørsten som brenner mest i ham.


Så begir vi oss ut på veien, og tar for oss litt mer av berømte Route 66. På 20-tallet snakket man i USA om at man måtte få et veinett som på mer systematisk vis kunne binde nasjonen sammen. Det ble til at eksisterende veistrekninger ble knyttet sammen i et nasjonalt veinett, hvor Route 66 siden ble den mest kjente av disse. Route 66 står som symbolet på nye tider, økende velstand og mer fritid. Ferdselsåren, som gikk mellom Chigago i øst og Los Angeles i vest, ble en realitet i 1926 og skiltene kom på plass året etter. Asfalt på hele veistrekningen måtte man vente på i 11 år, men det var nok uansett ikke så dårlig: Jeg tror jeg har hørt at det ikke kom asfalt på strekningen Oslo-Drammen før utpå 60-tallet. Asfalt eller ikke: Route 66 var ingen god vei målt mot det beste i samtiden, og da snakker vi naturligvis først og fremst om Adolf Hitlers Autobahn-nett i Tyskland. President Eisenhower lot seg imponere av infrastrukturen i landet til Føreren, og skrev i 1956 under på The Interstate Highway Act. Fra da av var storhetstiden for Route 66 over; nye Interstate-veier gjorde det mye enklere og tryggere for de veifarende å ta seg fram. Route 66 var for eksempel også kjent som Bloody 66 på grunn av alle farlige veistrekninger, og det tok dagevis å reise fra kyst til kyst. Med det nye interstate-nettet kom man seg fra Chicago til LA på 30 timer, på trafikksikre, raske veier. Ikke desto mindre:  Route 66 var og er The Mother Road, og stadig flere får øynene opp for verdien av å ta vare på denne ruten hvor populærkultur, historie, infrastruktur og nasjonsbygging tvinnes sammen. Get your kicks on Route 66.


Vi besøkte en liten by på R66 som sikkert var til stor inspirasjon for dem som laget filmen Cars, animasjonsfilmen om Lightening McQueen og Tow Mater og alle de andre. Men det var nokså tydelig at inspirasjonen også hadde virket andre veien:Tegnefilmen har gitt gode ideer til folket i byen, som har tauet de gamle bilene sine ut av låvene, plassert dem på gatehjørnene og satt øyer på dem i beste Disney/Pixar-stil. I denne lille byen finnes forresten også et motell som markedsfører seg sterkt på sitt norske eierskap, hva nå det er ment å skulle gi løfter om? Bilder av Gerhardsen i resepsjonsområdet? Komper til kveldes? Eller rett og slett bare at det er veldig dyrt? Det fikk vi aldri avklart.

"Her må vi ta inn, kjære! Stedet er eid av nordmenn!"

Se, så fine! Theodor lurer på hvorfor Sheriff sover, men han er vel en litt søvnig kar, er han ikke?

Et halvhjertet STOP-skilt i en by hvor ingenting er åpent i januar.

White wall tires, rett fra Luigi?

Ser litt ut som en hippie-leir?

Fetteren til Tow Mater? Godt humør på denne karen, men stille i byen hans, gitt!

Vi kom fram dit vil skulle: Storslåtte Grand Canyon!!! Hva mer kan man si? Det er jo helt fantastisk, "breathtaking," spektakulært. Det er umulig å beskrive dimensjonene i det, og det var visst ikke lett å fange motivene på bilder, heller. Det grandiose må bare oppleves! Her har fylkeskommunen fått det til!! Sakser litt fra en mer orientert kilde: Grand Canyon er en enorm kløft i det nordlige Arizona,og den er en av USAs største turistattrakasjoner. Den har blitt skapt av Coloradoelven i løpet av flere millioner år. Grand Canyon er omtrent 446 km lang, varierer i bredde fra 0,5 til 29 km, og når et dyp på over 1600 m fra topp til bunn. Grunnet denne dybden er det mulig å observere over 2 milliarder år med geologisk historie i lagene som er synlig.

Det er mer liv i Grand Canyon enn man umiddelbart får inntrykk av. Men så spørs det, da, hvor stor pris man setter på skorpioner og ørkenslanger.

Selv i januar krydde det av turister der oppe, særlig asiater. Og nasjonalparksmyndighetene kan fryde seg hele veien til banken over $12 fra hver besøkende. Men barna ble gjennomkalde oppe på berget, så vi innså snart at dette ikke var noe blivende sted.

Da var det lunere inne på kinoen til National Geographic. Vi kom 7 minutter for sent til å få med oss IMAX-filmen om Grand Canyon i sin helhet, men det ble tilstrekkelig med frådende vannmasser og elvebåter for ungdommen i alle fall. Vi fikk valuta for pengene, og gikk fornøyd ut av salen etter ca 30 minutter.

Brrrr... Hadde glemt hvordan vinterkulde føles!

Prøv å se nedover mot juvene langt, langt under turistene. Det er et stykke ned dit.

Noenlunde samme motivet, minus en busk. Lar det seg gjør å klikke på bildet for å få se det i større format?

Kveldsstemning på veien hjem fra Grand Canyon.

Så var det retur til Kingsman, og med to jenter som sovnet straks etter avgang fra kinoen, ble hjemreisen en nokså uproblematisk affære. Underveis finnes det overalt tilbud om å kjøpe 40 acres med ørkenland, men vi holdt oss i skinnet og endte ikke opp på noe meglerkontor denne mandagen.

Kjørte to-tre miles mens kjørecomputeren varslet at vi hadde 0 miles igjen på tanken. Det var i overkant spennende, og resultatet av dårlig planlegging: Plutselig var det ikke en bensinstasjon på 50 miles, meget ubeleilig. Hadde virkelig ikke satt pris på å stå der i veikanten med tre småbarn i bilen, så jeg pustet lettet og takknemlig ut i det vi kunne stoppe opp ved siden av bensinpumpen på Mobile.

Til slutt: Middag på Pizza Hut, bading på hotellet og god natt, store og små!