Godt forarbeid er halve jobben

Den nye kaffemaskinen er til hjelp om morgenen, men om kvelden  bør den omgås med en  viss varsomhet.

Det er lørdag morgen, og denne dagen ser vi lyst på! Generelt er det antakelig det som er problemet. Det går mot sommer og midnattssol, med de uønskede effekter det har på husstandens sovemønster. Far søker tilflukt under sovemasken fra Lufthansa, mens barna kan våkne grytidlige og fulle av hurtig forbigående energi. Men denne gangen var det mørket som gjorde meg lys til sinns. Jeg rigget barnas soveromsgardiner etter alle kunstens regler før leggetid i går (blant annet tok jeg i bruk allværsjakka mi og et fleecpledd for å tette lysåpningene). Og kanskje viktigst var det at jeg tilbrakte 3 timer sammen med dem på byens lekeland like før pysjamas og tannpuss. Resultat: Småfolket sov i en og en halv time lengre enn vanlig! Det er klart slikt begeistrer far, og det er vanskelig å stå opp med den gale foten først når dagen starter i halvåttetiden i stedet for litt før klokken seks. Forresten er soverommet så lite at den ene siden av sengen står inntil veggen, og dermed er det faktisk nesten umulig å stå opp med den gale foten først uansett, om man da ikke er veldig myk i kroppen.

Min lastebil er naturligvis lastet med PEZ. Stadig kulere dispenser-design til tross:
Det har ikke blitt enklere "å  laste" opp en pakke sitron-PEZ.

Nå sitter ungdommen og ser på NRK Super, og det er i slike stunder man smiler muntert og små-ler ettergivent med tanken på lisensavgiften. Jeg har omhyggelig dosert ut en porsjon lørdagsgodt til hver av de håpefulle, og for en stakket stund er det temmelig fredelig her inne. Inkludert i porsjonen er en dispenser fylt med PEZ. Fordelt mellom de eldste og den yngste ser det slik ut: To stk. vogntog - henholdsvis hvit og gul - og én stk. Hello Kitty. Det er skikkelig pes å fylle disse på en tilfredsstillende måte, og mitt råd til lørdagsgodtinnkjøpere over det ganske land er dette: Ikke kjøp PEZ til barna dine med mindre du er i stand til å arbeide godt under press.

Nå, tid for dagens andre kopp med kaffe. Det skal lades opp til bytur med avkommet og frisørtime for den eldste av de yngste.

Å se gress gro

Gress som gror på Hunstad i Bodø 20.mai

Å måtte se på gress som gror framstilles ofte på en temmelig negativ måte. Det hefter liksom så mye ved det, og mange vil mene at denne aktiviteten, billedlig talt, er drepende kjedelig. Samtidig er det likevel ikke til å komme forbi at man ofte sitter igjen med en følelse av at dem som uttaler seg skråsikkert om dette ikke egentlig vet hva de snakker om. Dersom man for eksempel i ny og ne kaster et blikk på plenen, kan man vel ikke påberope seg noen eksakt kunnskap om det å se gress gro? Det blir altså fort mye snakk og synsing. Sånn sett ligner samtaler om temaet antakelig mer på alminnelige meningsytringer om politikk, været, skattenivået og renteutvikling enn man først kunne tenke seg. Om skatt, for eksempel: Man må være en smule "inne i det," ha litt ordentlig viten, om en ikke skal ende opp som rene populister, partistiftere og pratmakere.

Tilbake til gresset som gror: Jeg tenker meg at det er det vedvarende, tilsynelatende uendelige og langsomme aspektet ved gressgroing-titting folk frykter, kritiserer eller uttaler seg bombastisk om. Jeg tror knapt jeg har møtt noen som eksplisitt har gitt uttrykk for et ønske og en ambisjon om å innrette seg for mer langvarig observasjon av det grønne; langt mindre noen som faktisk har gjort det på en grundig og god måte. Det er inderlig lett å tenke seg hvorfor. Man får forestillinger om noe monotont og søvndyssende når det blir snakk om å se gress gro. Likevel er det en kjensgjerning at få vet, for få har prøvd. Dette kan endre seg fort. Kanskje er det et håp om at når folk her på berget har vært til  alle verdens ender, hjørner, topper og bunner (det er ikke lenge til), vil noen simpelthen kjøpe seg en fluktstol og en god te-termos, og bruke en fem-uker i enga.

Vår nyinnkjøpte, billige, manuelle og forhåpentligvis svært sultne gressklipper fra Jula.
Vi får vente med å teste den til gresset har grodd og regnet har gitt seg, men vi  legger ikke skjul på at vi er spente!

Når dette er gjort, been there and done that, håper jeg noen kan ta på seg å finne ut hvor høyt en gjennomsnittlig regndråpe spretter når den treffer terrasser og altaner på sin vei mot jorden.

Regndråper som har lagt seg fint til ro på terrassen.

I mellomtiden sitter jeg her, og ser ut på både regn og gress. Jeg har sådd plen på hytta og kjøpt gressklipper til hagen her hjemme, og er derfor for tiden sannsynligvis over gjennomsnittet interessert i gress som gror og regn som faller. De to er ikke helt uten forbindelse. Og om én time åpner Lekedilla!