Plussgrader

Ja, så holder termometeret seg konsekvent på den røde siden av skalaen. Det betyr ikke at det har blitt lunt og trivelig ute - slettes ikke! - men det betyr at snøen definitivt har kommet på defensiven. Den trekker seg forskremt tilbake. Om ikke akkurat dit den kom fra; iallefall ikke med en gang.

Når snøen daler, kles naturen i vakker, hvit skrud. Sivilisasjonen også, må jeg tillegge. Men når snøen smelter, avkles selvsagt alt dette, og det blir rimelig klart for enhver at borettslagets bikkjer ikke har latt være å tre av på naturens vegne i vinterhalvåret. I veikantene ligger dessuten falmede minner om en rekke forhåpentligvis trivelige fredags-evenementer, og man må bare håpe at noen brenner litt ekstra for resirkulering av glass og metall, i særdeleshet det første. Ikke minst kommer for dagen tonnevis med kommunal veigrus. Den er man takknemlig for når det er glatt i bakken, men det er helt vanlig at entusiasmen for de trafikketatlige etterlatenskaper avtar når man nærmer seg månedskiftet april/mai. Men det greieste er sikkert å feie for egen dør.

Et godt eksempel på veisøppel, her fra Lierne. Foto: liernett.no

Med dette var avdelingen for sukk og stønn unnagjort i denne omgang. For det er jo mye annet som også kommer for dagen nå som våren er her! Plutselig går det for eksempel opp for meg at det finnes terreng for det som etter min smak er akkurat passe store doser mosjon, nesten rett bak huset her. Fabelaktig! Jeg som over år altså har utviklet meg til å bli en sofistikert umulighetstenker når det kommer til fysisk aktivitet i hverdagen, ser plutselig for meg at hyppige turer i og rundt lysløypa faktisk er noe som kan gi glede over tid. Den følelsen har Friskhuset aldri - jeg gjentar: Aldri! - klart å vekke i meg. Jeg har har gjort noen spede forsøk på å mestre elendigheten på treningssalen, men bestandig med en følelse av at jeg har snudd et timeglass som rimelig fort kommer til å renne tomt for sand. Og etter ca. en måned pleier jeg å ende opp som uengasjert, lett irritert, støttemedlem for helsekapitalistene.

Hunstadtoppen, en sann höydare! Dessuten er det bart på veiene nå, og den nye sykkelen lokker med friske utflukter. Måtte det vare!

Om skyld, straff og soning, rettsal 250 og Pontius Pilatus

I dag, 16.april, startet den mest omfattende rettsaken siden oppgjøret etter 2.verdenskrig. Det er en uhyre godt forberedt sak mot en mann som er tiltalt for og har erkjent å stå bak, handlinger som i sin grusomhet er utenfor rekkevidden av min fatteevne. Det er satt av 10 uker til denne saken, og den berører tusenvis av mennesker direkte og en hel nasjon indirekte. Ja, det er faktisk slik at store deler av verden har øynene rettet mot Oslo Tinghus disse ukene. Det er en god ting når ugjerningsmenn blir stilt til ansvar, og det er bra å kunne stole på at systemet vil håndtere denne saken på en rettferdig måte, basert på lovene i dette landet.

16.april startet rettsaken mot Anders Behring Breivik i sal 250 i Oslo Tinghus

Rettspleien i Norge arbeider jevnt og trutt, år ut og år inn. Kriminelle handlinger etterforskes, det tas ut siktelse og senere tiltale mot dem man anser er lovbrytere, og aktorat og forsvar får legge frem sine vurderinger og bevis for en domstol som må vurdere sakens fakta opp mot lovene våre. Dette skjer hele tiden. Men dimensjonene i saken mot Behring Breivik i sal 250 i Oslo Tinghus løfter vårt rettssystem ut av sin litt usynlige tilværelse i samfunnets kjelleretasje og like fram på hovedscenen for vår oppmerksomhet. Det har satt i gang en refleksjonsrunde i meg om skyld, straff og soning.

Dette er viktige begreper for menneskene. Når noe er brakt ut av balanse, så behøves det gjenoppretting. Skyld møtes med straff, og det må sones for det gale som har blitt gjort. Handlinger som bryter med normene får konsekvenser. Dess voldsommere bruddet med normene – og særlig lovene - er, dess kraftigere må konsekvensene bli. Og dette ser ut til å være en universell lov, ikke bare noe som er spesielt for Norge, Norden eller Vesten. Slik fungerer det blant menneskene, og slik ser det ut til at det har fungert nær sagt til alle tider. Loven må gjelde, for lovløshet bryter fellesskapet ned.

Likevel er det interessant at vi holder fast ved begrepene straff og soning i vår moderne, opplyste tid. For er det strengt tatt rasjonelt? Ville det ikke vært mer fornuftig å snakke om for eksempel forebygging og forhindring på både det allmenne og det individuelle plan; forebygging som kunne virke avskrekkende for andre som vurderer lovbrudd, og forhindring i møte med en lovbryter. Når hun eller han eventuelt må tilbringe tid bak fengselsmurene, så er det helt sikkert temmelig forebyggende og forhindrende i akkurat den perioden, i det minste.

Men straff? Soning? Er ikke det primitive begrep som antyder hevn og gjengjeldelse? Er det virkelig elementer vi kan identifiserer oss med i vår tid?

Et tenkt eksempel: En kvinne idømmes fengselsstraff for en handling som ikke ble ”begått” men som var et rent uhell, en hendelig ulykke. Den dømte hadde overhode ikke til hensikt å gjøre noe straffbart, og er like fortvilt som andre berørte over hendelsen.  Gjentakelsesfaren vil være lik null fordi hun som ble dømt nå alltid vil være særlig bevisst på å unngå og gjøre noe lignende igjen. Straffen vil i liten grad virke allmennpreventivt på grunn av forholdets spesielle karakter, annet enn som kanskje en påminnelse om å være mer årvåken.

Er det da rasjonelt med straff og soning? For samfunnet medfører fengselsopphold store kostnader per soningsdøgn, og på det individuelle plan vil det ramme den dømte i form av tapt arbeidsinntekt, begrenset mulighet til samvær med familie og venner, og en påføring av stigma som vil gjøre livet etterpå mer krevende. Dessuten: Straffen vil ikke på noen konkret måte oppveie konsekvensene av den ulovlige handlingen.

Nei, fra et kost/nytte-perspektiv gir det kanskje lite mening. Det er ikke rasjonelt i en matematisk eller bedriftsøkonomisk betydning av ordet. Men likevel kan vi altså ikke bare snu ryggen til og gå vår vei. Det er ikke bare å klappe hendene sammen og si at ”gjort er gjort.” Det har ikke minst blitt tydelig i lys av den saken som startet i dag. Befolkningen venter på en straffereaksjon. På forsiden av en av tabloidene ble dette i dag uttrykt omtrent som dette: "Jeg gleder meg til han får sin straff." Jeg tror ikke jeg har hørt noen problematisere dette, i alle fall ikke om tiltalte er tilregnelig. Ingen har tatt til orde for å slippe han ut av forvaring.


Generelt kan man si: Noen må ta skylden for skaden selv om det ikke kan forandre det som har hendt. Av og til er det heller ikke sikkert at samfunnets reaksjon kommer til å gjøre det mindre sannsynlig at noen andre begår tilsvarende brudd. Kan man da si at dette er rasjonelt? Vel, det spiller faktisk slett ingen rolle. Betydningen av en verdig rettsprosess ligger ikke i at det skal gå opp i et vanlig regnestykke, for dette handler ikke om at 2 + 2 = 4; det handler om noe annet. Det er vanlig å snakke om vår rettsfølelse, og jeg tror til og med at det stikker dypere enn følelseslivet vårt: Det er mer som en lov i oss mennesker, eller som et aksiom i tilværelsen og samfunnet. Fellesskapet er i behov av at skylden plasseres på en som må ta straffen. Videre gis den som har gjort noe galt gjennom soningen en mulighet til å reise seg og gå videre med livet sitt.

I den konkrete saken av i dag, så handler det mest om de to første: Skylden må plasseres, og ugjerningen må få sin straff. At soningen skal kunne være til hjelp for gjerningsmannen krever for det første en erkjennelse av hva han virkelig har gjort, og denne ser ikke ut til å være tilstede.

Skyld, straff og soning til tross: Det som skjedde 22.juli i 2011 kan ikke gjøres ugjort. Og likevel er ikke prosessen meningsløs, for den møter et helt reelt behov hos oss for oppgjør. Nå har vi en domstol som representerer rettferdigheten og en tiltalt som (dette tør jeg si selv om dom ikke er falt i saken) representerer uretten.

Mea Maxima Culpa

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:

"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"

Hvem er et menneske som ikke vet

At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:

Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!

Jeg håper Gud i himmelen vil si:

Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.

Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!

I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:

Hva en har syndet, har vi alle gjort!’

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.

Vår egen store skyld er alt vi har igjen.

Vi har sett skjendsler, og vi lot dem skje.

Ti det var skjendsler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.

Og vi ble mordere den samme kveld.

Man handler blindt. Man er i beste tro.

Mens man er rød til albuen av blod.

I våre hjerter der er loven lagt.

Og hver en tøddel av den står ved makt.

Alt står som onde bilder fra en rus:

Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:

Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!

Hvem er et menneske som ikke vet:

Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:

Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?

Dette skrev Jens Bjørneboe for nokså lenge siden, men årene har knapt gjort budskapet mindre meningsfullt. Det er selvsagt viktig at rettferdigheten skjer fyldest i Oslo nå, for det har fellesskapet behov for.

Samtidig er det noe med en skyldproblematikk knyttet til hvem vi alle er som individer og som samfunn. For vi ”tillater” hungersnød og krig, omsorgssvikt og undertrykkelse og mer til, fordi det er mer bekvemt å gå utenom – eller fordi det gagner oss. Det er få som går klar fordi vi alle er del av en vekstkultur som løfter seg på andres bekostning. Og nede på individnivå så vet sikkert mange av oss noe om hvorfor vi er bedre tjent med å la steinene våre falle ned på bakken i stedet for å kaste dem mot andre; det handler altså om vår bevissthet om egen skyld. Denne skylden kommer neppe til å bli tiltalt, og den vil ikke bli pådømt eller gjøres til gjenstand for verdenspressens oppmerksomhet; og det kan da for all del heller ikke sammenlignes direkte.

Likevel blir de stående, disse tre: Skyld, straff og soning.

Én gang for virkelig lenge siden var forholdet enda mer svart/hvitt enn det er i Oslo nå, med den vesentlige forskjellen at da representerte domstolen uretten og den tiltalte Rettferdigheten. Dommeren sa ”jeg finner ingen skyld hos denne mannen,” men uten å ville ta konsekvensene av det ved å gi ham fri; den politiske prisen ville vært for høy. "Bevisene" den gang var sammenraskede løgner, vitnesbyrdene var motstridende og prosessen var summarisk og drevet fram av misunnelse og frykt for anklagernes egne posisjoner.


Folkeslagene slo seg sammen i dette ene: Kravet om straff av en - nei den ene! - rettferdige. Løgner, maktspill og massenes taktfaste rop leder fram til en høyst urimelig henrettelse på en høyde utenfor hovedstaden.

Jesus for Pontius Pilatus

Men meningsløst var det ikke; tvert i mot var det kulminasjonen av noe guddommelig, kjærlighetsfullt og nødvendig, om enn ubegripelig, som profeten flere århundrer tidligere hadde fått se et glimt av:

7 Han ble mishandlet,

          han ble plaget,

          og han åpnet ikke munnen,

          lik et lam som føres bort for å slaktes,

          lik en sau som tier når den klippes,

          og han åpnet ikke munnen.

         

     8 Etter fengsel og dom ble han tatt bort.

          Men hvem i hans tid tenkte på

          at han ble utryddet av de levendes land

          fordi mitt folks lovbrudd rammet ham?

         

     9 Da han var død, fikk han sin grav

          blant urettferdige og hos en rik,

          enda han ikke hadde brukt vold

          og det ikke fantes svik i hans munn.

         

    10 Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom.

          Når hans liv er gitt som skyldoffer,

          skal han se etterkommere og leve lenge.

          Ved hans hånd skal det lykkes, det Herren vil.

         

    11 Etter sin nød skal han se *lys•,

          han skal mettes ved sin innsikt.

          Min rettferdige tjener

          skal gjøre de mange rettferdige,

          han har båret deres skyld.

         

    12 Derfor gir jeg ham del med de mange,

          med de mektige deler han bytte,

          fordi han tømte ut sitt liv til døden

          og ble regnet blant lovbrytere.

          Han tok på seg de manges synd

          og ble rammet i stedet for lovbrytere.

                                      Jesaja 53 i Bibelen

Det hender folk sier til meg at det er vanskelig å tro på en Gud som er så ”primitiv” at det må straff til for å rette opp ubalanse og skade, synd og skyld. Men er det altså ikke slik vi innretter oss selv med våre ordninger i samfunnet, og er det ikke slik at vi kjenner det som en helt nødvendig del av samfunnsordningen vår? Jeg finner det ikke rart å tenke at noen av de samme prinsippene også må gjelde for det som er Guds ”domene.”

At den Gud jeg tror på, gjør seg selv til gjenstand for skyld, straff og soning, ser jeg som en ufattelig og gjennomgripende kjærlighetshandling som setter meg fri, og som har i seg et potensiale til å forandre alt. For alle. Han tok det jeg fortjente, for at jeg skulle få det han fortjente.

Hvem er det som har puttet på deg en femtiøring?

Ta et bilde av en eller legg en under hodeputa; snart blir denne et sjeldent skue.

Hvem har puttet en femtiøring på deg? Ja, noen av oss har det sånn. Vi - i fortsettelsen ærligere omtalt som jeg - snakker enten jeg har noe å si (det må være lov!) eller ikke (litt mer problematisk), og det kan til tider sikkert være en prøvelse for omgivelsene. Trøsten din får være at det sikkert er godt for karakteren å utsettes for noe slikt.

Skaff deg en dagbok, sier de kyniske i forsamlingen. La det tyte ut der! O store meningsløshet! En dagbok er ingen adekvat løsning, for den skal jo helst være låst og lukket og hemmelig, om man da ikke er Karl Ove Knausgård, hvilket jeg sannelig ikke er - og da er jo nesten hele poenget borte for meg og dem som måtte ligne: Vi vil jo intet annet enn communicare, lat.: meaning to impart, share, or make common, og da nytter det ikke med noen diary. Problemet med den tilnærmede orddiaré er at den ikke får rom bak lås og slå. Den skriker vil ut!, vil ut! og dette behovet krever naturligvis sine offer. Takk for at du stiller deg til disposisjon blant dem.

Nja, så er det sikkert Karl O. Knausgård man burde vært, men jeg kan ikke riktig orke tanken på å gå løs på hans kamp. Jeg har da evig nok med min egen, selv om Karls garantert er mer lesverdig.

Bloggformatet er som skapt for oss som eier skam i livet og ikke vil belemre våre facebook-venner (i mitt tilfelle tankevekkende og oppmuntrende mange; neste flytting bør sannelig gå som en lek!) med alt mulig av det som fyker forbi lengst framme i pannebrasken. På bloggen tapetseres ingens vegg med påtvunget tankespinn! Nei, takk deg selv for at du har klikket deg inn på dette!

1.mai tas 50-øringen ut av omløp. Du som ble sliten nå, kan trøste deg med lyse framtidsutsikter.