Godt forarbeid er halve jobben

Den nye kaffemaskinen er til hjelp om morgenen, men om kvelden  bør den omgås med en  viss varsomhet.

Det er lørdag morgen, og denne dagen ser vi lyst på! Generelt er det antakelig det som er problemet. Det går mot sommer og midnattssol, med de uønskede effekter det har på husstandens sovemønster. Far søker tilflukt under sovemasken fra Lufthansa, mens barna kan våkne grytidlige og fulle av hurtig forbigående energi. Men denne gangen var det mørket som gjorde meg lys til sinns. Jeg rigget barnas soveromsgardiner etter alle kunstens regler før leggetid i går (blant annet tok jeg i bruk allværsjakka mi og et fleecpledd for å tette lysåpningene). Og kanskje viktigst var det at jeg tilbrakte 3 timer sammen med dem på byens lekeland like før pysjamas og tannpuss. Resultat: Småfolket sov i en og en halv time lengre enn vanlig! Det er klart slikt begeistrer far, og det er vanskelig å stå opp med den gale foten først når dagen starter i halvåttetiden i stedet for litt før klokken seks. Forresten er soverommet så lite at den ene siden av sengen står inntil veggen, og dermed er det faktisk nesten umulig å stå opp med den gale foten først uansett, om man da ikke er veldig myk i kroppen.

Min lastebil er naturligvis lastet med PEZ. Stadig kulere dispenser-design til tross:
Det har ikke blitt enklere "å  laste" opp en pakke sitron-PEZ.

Nå sitter ungdommen og ser på NRK Super, og det er i slike stunder man smiler muntert og små-ler ettergivent med tanken på lisensavgiften. Jeg har omhyggelig dosert ut en porsjon lørdagsgodt til hver av de håpefulle, og for en stakket stund er det temmelig fredelig her inne. Inkludert i porsjonen er en dispenser fylt med PEZ. Fordelt mellom de eldste og den yngste ser det slik ut: To stk. vogntog - henholdsvis hvit og gul - og én stk. Hello Kitty. Det er skikkelig pes å fylle disse på en tilfredsstillende måte, og mitt råd til lørdagsgodtinnkjøpere over det ganske land er dette: Ikke kjøp PEZ til barna dine med mindre du er i stand til å arbeide godt under press.

Nå, tid for dagens andre kopp med kaffe. Det skal lades opp til bytur med avkommet og frisørtime for den eldste av de yngste.

Å se gress gro

Gress som gror på Hunstad i Bodø 20.mai

Å måtte se på gress som gror framstilles ofte på en temmelig negativ måte. Det hefter liksom så mye ved det, og mange vil mene at denne aktiviteten, billedlig talt, er drepende kjedelig. Samtidig er det likevel ikke til å komme forbi at man ofte sitter igjen med en følelse av at dem som uttaler seg skråsikkert om dette ikke egentlig vet hva de snakker om. Dersom man for eksempel i ny og ne kaster et blikk på plenen, kan man vel ikke påberope seg noen eksakt kunnskap om det å se gress gro? Det blir altså fort mye snakk og synsing. Sånn sett ligner samtaler om temaet antakelig mer på alminnelige meningsytringer om politikk, været, skattenivået og renteutvikling enn man først kunne tenke seg. Om skatt, for eksempel: Man må være en smule "inne i det," ha litt ordentlig viten, om en ikke skal ende opp som rene populister, partistiftere og pratmakere.

Tilbake til gresset som gror: Jeg tenker meg at det er det vedvarende, tilsynelatende uendelige og langsomme aspektet ved gressgroing-titting folk frykter, kritiserer eller uttaler seg bombastisk om. Jeg tror knapt jeg har møtt noen som eksplisitt har gitt uttrykk for et ønske og en ambisjon om å innrette seg for mer langvarig observasjon av det grønne; langt mindre noen som faktisk har gjort det på en grundig og god måte. Det er inderlig lett å tenke seg hvorfor. Man får forestillinger om noe monotont og søvndyssende når det blir snakk om å se gress gro. Likevel er det en kjensgjerning at få vet, for få har prøvd. Dette kan endre seg fort. Kanskje er det et håp om at når folk her på berget har vært til  alle verdens ender, hjørner, topper og bunner (det er ikke lenge til), vil noen simpelthen kjøpe seg en fluktstol og en god te-termos, og bruke en fem-uker i enga.

Vår nyinnkjøpte, billige, manuelle og forhåpentligvis svært sultne gressklipper fra Jula.
Vi får vente med å teste den til gresset har grodd og regnet har gitt seg, men vi  legger ikke skjul på at vi er spente!

Når dette er gjort, been there and done that, håper jeg noen kan ta på seg å finne ut hvor høyt en gjennomsnittlig regndråpe spretter når den treffer terrasser og altaner på sin vei mot jorden.

Regndråper som har lagt seg fint til ro på terrassen.

I mellomtiden sitter jeg her, og ser ut på både regn og gress. Jeg har sådd plen på hytta og kjøpt gressklipper til hagen her hjemme, og er derfor for tiden sannsynligvis over gjennomsnittet interessert i gress som gror og regn som faller. De to er ikke helt uten forbindelse. Og om én time åpner Lekedilla!

Einar Førde og Salt Lake City

Torsdag morgen for snart to uker siden: Klokka nærmet seg faretruende fristen for familens innsjekkingstid på Las Vegas' flyplass McCarran. Konemor og ungdommen skal fly med West Jet til Victoria, mens jeg skal fly lavt i familiens milesluker. Det er bedre om jeg alene kan få gjort returen med bilen unna på to dagsøkter i stedet for en ekstra uke som på slutten av en lang reise sikkert ville blitt slitsom for alle, og særlig de små.

Legger Las Vegas bak meg og skyndter meg nordover.

Men altså, vi er på vei til flyplassen. Det er bare det at GPS'en - til vanlig temmelig etterrettelig! - ikke tar oss til hovedterminalen men til en privat terminal for dem som har sitt eget jetfly eller lommebok til å chartre et. Jeg innrømmer at jeg stusset over de instruksjonene min venn TomTom ga meg etterhvert; det hele virket nokså besynderlig og snirklete for hovedfartsåren til en tett trafikkert flyplass å være, og årsaken var enkel: Vi befant oss slettes ikke på hovedfartsåren til en meget trafikkert flyplass, i alle fall ikke til den riktige og travle terminalen. Heldigvis møtte vi straks på en meget vennlig limousinfører som ga enkle nok instruksjoner til at selv jeg klarte å forholde meg til dem. Full fart ut på veien, gjennnom et par kryss og av på riktig EXIT. Det var til og med en ledig luke like foran West Jet's område, så vi følte lykken smile til oss. Kanskje vi burde kansellere flighten og dra rett på casino? Vel, bilen ble losset for bagasje og familiemedlemmer, litt av det første, fire av det neste. Jeg løp inn for å avlevere et kolli i køen, og da jeg kom ut sto allerede en ivrig parkeringsbetjent klar med blokken - "Vårt mål er sirkulasjon," som det het hos Trafikksjefens etat i Oslo før i tiden - og jeg ropte "Sir!", men det viste seg å være en "Ma'am." Ingen heldig begynnelse på forhandlingene, men hun sa at "Hvis du kjører NÅ!" skal jeg slutte å skrive. Jeg hadde ikke noe behov for å forhandle med henne om det vilkåret, og var plutselig i norderled.

Det er flere canyon's i USA enn den store i Arizona

Jeg skulle gjerne gjort denne turen en gang senere, og helst hatt bedre tid.

Måtte først bare gjøre en stopp ved hotellet for litt koffert-magi: Det er interessant og ubehagelig hvordan man alltid ser ut til å medbringe litt mer på tur enn det man på en trivelig og ubesværet kan plassere i bagger og kofferter.

Brått var jeg inne i turens siste og på mange vis minst begivenhetsrike fase. En ren transportetappe fra Las Vegas til Victoria i British Colombia. Det er en tur på +/- et døgn i netto kjøretid, så det hjelper å være venn med veien og bilen. Det hjelper også at det er mye flott å se langs veien. Dog er det samtidig virkelig litt trist å bare passere severdighet etter severdighet i mellom 110 og 130 km/t, og når man først gjør en stopp, så er det altså på Burger King! Men jeg kunne ikke godt sende tekstmelding hjem om at jeg hadde bestemt meg for å forlenge ferien, så her var det bare å klamre seg til rattet og la hjulene snurre. VOLVO i en Mazda, for de som tok den.

Kaldt og klart

Foran meg fra Vegas lå 221 mil, og det er temmelig langt. Til sammenligning er det 196 mil fra Kristiansand til Tromsø, men turen i Norge tar noen timer lengre, sikkert først og fremst på grunn av alle stoppene i bomstasjonene. På veien skulle jeg innom statene Arizona, Utah, Idaho og Washington, og startpunktet lå i Nevada. Man prøver da å ta sine "5 om dagen"  på alvor, http://5omdagen.com/. I tillegg til de nevnte fem statene, så fikk vi også med oss litt av Oregon og California. Det er 50 stater å ta av i USA, så her har vi fortsatt mye ugjort. Skal man i tillegg forsøke å bli kjent med menneskene her, blir det riktig travelt: Ved inngangen av 2010 kunne Amerikas Forente Stater notere seg for 308.400.408 innbyggere - presise er de - og antallet er stigende.

Nå blir det snart mørkt i Utah

Jeg tar ikke et døgns kjøring på strak arm, og det er vel neppe tilrådelig heller. Men 12 timer gikk greit. Første natta sov jeg på et hotell et sted. Sånn var det. Vet ikke hva stedet heter eller hvor det lå, men er temmelig sikker på at det må ha vært i Utah. Det var et rent og pent og nesten helt nytt Fairfield Inn, med en utrolig vennlig betjening. Over 60 % av Utahs innbyggere er mormoner, men jeg vet ikke om det var noen av disse jeg møtte til frokost, eller om det i det hele tatt er noen kopling mellom humør, humor og mormoner. Humormoner, gledeshormoner, aner ikke. God start på dagen i alle fall, og ut på den brede vei for nok en lang dagsetappe. Det var denne dagen en teoretisk mulighet for å nå helt hjem, men det viste seg å bli for krevende. Så det ble stopp på et hotell i Bellevue utenfor Seattle den andre kvelden; jeg haddet ikke sjanse til å nå ferja til Vancover Island, siden siste båt forlot ferjeleiet i Tswassan kl 21 mens jeg ennå var nesten to timer sør for grensa. Men dermed kunne jeg bruke litt av lørdagen til å hente et dekk for svigerfar i Bellingham, så det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Den varmeste dagen i Disneyland var det 24 grader i skyggen og sikkert 30 i sola, altså litt på den varme siden etter min smak. På vei gjennom Utah kan vi, bilen og jeg, notere oss for 9 blåe. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Brrrr.... Men nå er heldigvis bilen vår utstyrt med et varmeapparat, så jeg lot meg egentlig ikke affisere av kulden.

Det blir stort sett ikke veldig spennende bilder av å bare skyte på helautomatikk uten engang å se i søkeren.

USA må være en drøm for dem som er svak for store, åpne landskaper. Det er massevis! Vi har kjørt gjennom brede daler, store sletter og åpne ørkenlandskap, og variasjonen i landskapet er faktisk veldig stor. Det gjør inntrykk å se alt dette. Men det er jammen godt å kunne få litt stimuli fra stereoanlegget også på en såpass lang tur. Jeg benyttet blant annet anledningen til å høre en lydbok-biografi om Ap-mannen og kringkastningssjefen Einar Førde. Jeg skal innrømme at det måtte en hel del mil, nokså mye ørken og en tiltagende kjedsomhet til for å starte på denne boka, men det viste seg å være en veldig fascinerende og interessant historie. Visst du at den gamle minister var et sprinter av rang? Dette og mye annet fikk jeg vite i løpet av noen timer langt inne i USA. En biografi rekker ikke hele veien hjem, men når den tar slutt kan i tillegg f.eks. bruke  noen av de 221 milene til å synge høyt sammen med de favorittartister man måtte medbringe på boks, eller ringe sin kjære. Dette siste ble det dessverre lite av, ettersom samtaler fra utlandet er en kostbar affære med de litt dårlige abonnementsløsningene teleoperatøren vår tilbyr. Men når vi kommer hjem til Norge skal vi få oss et eller annet familie- og vennerabonnement, og da kan jeg forsikre dere alle om at vi skal snakke mye i telefonen. Det passer seg godt å erklære dette på selveste Valentinsdagen!

Washington state, Seattle og Bellingham og til sist gjenstår det bare å rulle over grensen til mitt temporære hjemland Canada. Jeg kom til grensen i en canadiskregistrert bil som ikke står i mitt navn, og var litt spent på hvordan det ville se ut gjennom tollbetjentens briller, men de er så snille og milde nord for Sambandsstatene at det ikke bydde på noen problemer. Fra grensa til ferjeleiet Tswassan er det bare tre kvarters kjøing, og på terminalen til BC Ferries føler jeg meg nesten som hjemme. 1 time og 40 minutters overfart, og deretter kun 25 minutters kjøring til Baxter Ave., min kjære kone og 3 gode små. Det er godt å komme hjem! Og hva resten av familiens hjemreise angikk: En tretimers direkte flight som gikk veldig greit, og på flyplassen i Victoria ble de møtt av Grandpa som brakte dem hurtig men trygt hjem.

Nå er jeg nesten ferdigblogget, det er bare to ting jeg føler jeg må nevne:

1) Disneyland bruker hvert år nesten 20.000 liter maling på å få alt til å se nytt og friskt ut. Det er mye maling! Jeg har registrert at Kristiansand Dyrepark tydeligvis er noe mer på økologilinja, hvilket gjør at deler av parken der ser litt mosegrodd ut.

2) Nokså nært Seattle ble jeg kjørende bak en bil med registreringsnummeret DRITSEK. Om dette var et uttrykk for eiernes dårlige selvbilde, vedkommendes holdning til medtrafikkantene, hva han syntes om bilen sin eller en ren tilfeldighet, vites ikke. Jeg prøvde å få tatt bilde av skiltet, men det var litt mørkt, samt at jeg kjørte bil, så det ble ikke helt vellykket:

DRITSEK i nærheten av Seattle - dessverre ikke et helt godt bilde

Vakker kveldshimmel et sted i Utah.

Takk for følge til dere som har klikket dere inn her på bloggen min av og til. Det kommer nok mer, men nå er i  alle fall soga om Amerikaferda fullført, så det får blir noe annet neste gang. Nå trenger jeg ferie.

Las Vegas - danskebåt uten værforbehold

Las Vegas: Alt som er høyt og dyrt og rart og kan tiltrekke seg potensielle gjesters oppmerksomhet.

Las Vegas. Berømt og beryktet, arena for stor glede og åsted for dyp ulykke. Høytflygende drømmer og sviende buklandinger. Her kan man møte sin utkårede og bli smidd i Hymens lenker av Elvis Presley samme kveld, eller slukøret slepe beina etter seg bort til heisen utpå morgenkvisten etter å ha spilt bort alt for mye penger. Det er pirater og løver, bilbutikk for klassiske biler, restauranter, sightseeing og mange av verdens underverker samlet på en 6,8 kilometer lang stripe, berømt fra både litteraturen og filmen.

"Skal det være en sølvgrå Rolls Royce designet av to skoleelver på utplassering?"

Men så kommer man dit da, og får vite at piratshowet er avlyst fordi skuespillerne fryser. Det er nemlig alt for kaldt i Las Vegas nå.  Inne i casinoene - der har ingen Høybråten fått slippe til med noen røykelov - sitter det rad på rad med spillere, selv om det er god plass til flere i et litt for rolig Vegas. Her er det mange, ikke-røykende og kjederøykende som ikke ser ut til å være omgitt av en aura av glamour og suksess; snarere en sky av tristhet og ofte også tobakksrøyk. Ulykkeligvis er nok flere av dem også spilleavhengige, ettersom det er i hele dette stedets natur å skape bindinger. Det er to ting som driver her: Først den store drømmen, og deretter ofte skadebegrensningen, man vil prøve å vinne tilbake noe av det man tapte. Det finnes riktignok noen oppslag om å "vite når du skal stoppe før du begynner," men det er sannsynligvis lettere skrevet enn gjort for nokså mange. Det er ingen Ocean's 11, 12 eller 13 å se på noen kanter, men taxier kamuflert som limousiner og hoteller og casinoer med et hav av av ledig kapasitet. Kjendisene man ser er i voks eller glass og ramme.

Ingen ting av dette utløser noen følelsesmessig krise i meg. Det er ingen singlende lyd av illusjoner som splintres, og jeg blir ikke slått til jorden av å få et stykke uventet virkelighet midt i planeten. Å møte et Las Vegas preget av finanskrise, arbeidsledighet og en hverdagsgråhet direksjon og management sannsynligvis forsøker og kamuflere, er ikke akkurat som å være 5 år og innse at julenissen ikke er "på ordentlig."  Det er snarere akkurat som forventet. Og så er det jo fortsatt flott å være her; det er en fascinerende by full av de utroligste ting og man forventer egentlig hva som helst rundt neste hjørne. Las Vegas er full av liv, tøffe tider eller ikke, og flyene lander og letter i et kjør. Det stråler bare ikke like intenst av alt som det kanskje gjorde for to-tre år siden. Siden den gang har mange måtte gå fra jobbene sine fordi hoteller, restauranter og annen turistvirksomhet har måtte nedskalere eller kaste inn håndkleet. Men man står nok stormen av denne gangen også.

Bakgatene her skiller seg ikke vesentlig ute fra andre bakgater; det er  hverdager i Vegas også.

Utenfor "the crazy circus," hotellgata The Strip, er alt forbausende hverdagslig i Las Vegas. Det er skoler og barnehager, matvareforretninger og gamlehjem. Og forstadsområdenen her er vel i bunn og grunn temmelig like dem man finner andre steder i USA. Det er god miks av velstelte hjem og mer forfalne boliger, og med andre ord temmelig vanlig. Man legger merke til at de fleste husene har "window bars," stålbjelker som skal holde uønskede gjester som skattemyndigheter og innbruddstyver ute. Selv om man får disse bjelkene i mange nokså pene design, så forteller de en ikke like pen historie om utrygghet, sviktende tillit til myndighetenes kriminalitetsbekjempelse og tendenser til sosial uro. Man skulle ikke ønske seg at dette var en vekstnæring noe sted, men det kan se ut til at virksomheten har gode tider når økonomien forøvrig går litt på skeiva.

Det tar en stund å komme seg fra venstre til høyre i denne bytrafikken.

"Melting Pot": Markusplassen og Mirage

Dette her ble litt grått, beklager. La oss finne tilbake til god-stemninga:  Las Vegas er virkelig artig, og et ordentlig eventyr! Kanskje riktignok ikke stedet man ønsker at barna skal vokse opp, men i aller høyeste grad et sted å  komme til som turist. Her er det så mye rart å se. Et innendørs Venezia som - stor takk til klorvannet i kanalene - lukter mye friskere enn den italienske originalen; for der bør man vel strengt tatt ikke be om å få bord helt ved vannkanten om man har tenkt å nyte måltidet. Men her dufter alt rent og frisk, kanskje til og med en tanke sterilt. Gondolene glir sakte forbi, noen av dem tydeligvis med temmelig skolerte sangere ved årene (eller hva det heter i en gondol). Dette Venezia kjemper ikke noen kamp mot å synke i havet, men vil nok leve utrygt den dagen de tilreisende ikke stopper opp ved dette hotellet.

"O, sole mio!" Her synger gondol-roerne; det gjør de ikke i Venezia.

På de knappe to døgn i Las Vegas rekker vi å oppleve så mye at det vil trette alle om jeg forsøker å få det med her, men en kan jo ta det i litt utvidet stikkordsform: Aller først en sjokoladefabrikk som Theodor egentlig ikke ville besøke på grunnlag av en skepsis Willy Wonka i Johnny Depps skikkelse har klart å plante i ham, men etter besøket var den ung temmelig fornøyd; han fikk til og med en smaksprøve! Forøvrig var sjokoladen i fabrikkens butikk av det riktig kostbare slaget, så vi takket for titten og dro inn til Stripa, det er jo først og fremst den man må se når man er her! Og det som gjør Las Vegas spesielt, er jo de fantastiske hotellene: Her er pyramideformede Luxor hotell, et annet har sitt private Eifelltårn på utsiden, så er det New York hotell med Frihetsgudinnen og New Yorks skyline, videre har man et hotell omkranset av en nokså heftig berg- og dalbane, og et annet hotell som ser ut som et riktig eventyrslott. Hotellet Circus Circus (som ser ut som et sirkus) har daglig sirkusforestilling, og utenfor hotellet Treasure Island er det flere daglige show ombord på piratskipet dersom ikke kulden setter en stopper for det, vulkanen utenfor Mirage har utbrudd flere ganger daglig, og da rister det i hele grunnen rundt fortausfjellet, og i tillegg er det mye, mye mer. Det er spisesteder overalt og underholdningstilbud av alle slag. Og om Las Vegas ikke først og fremst er kjent som en shoppingby, så finnes det rikelig med tilbud også på den fronten.

Luxor hotell; etasje på etasje som henger over det gigantiske inneområdet. Imponerende!

Kanskje litt ekstra god stemning i dette hotellet nå for tiden?

Las Vegas gir meg assosiasjoner til den gangen danskeferja fra Kristiansand brukte litt lengre tid på overfarten enn den gjør i dag, og kanskje enda mer var en begivenhet i seg selv. Men det hvor M/F Borgen og M/F Bolereo av og til måtte bli liggende til kais på grunn av uvær eller tekniske problemer, så stoppes ikke Las Vegas av noen ting. Det måtte i såfall være enda tøffere finansielt uvær.

Det er ikke gull alt som glimrer, men Las Vegas tar seg godt ut i kveldssol.

Theodor oppsummerer det ganske godt: "Denne byen var rar, pappa." Men det sa han kanskje fordi jeg hadde messet en stund på akkurat det budskapet, overveldet som jeg var.

Klare for å ta kvelden. Det var bare like over frysepunktet i byen mens vi var på besøk, så luer og pledd ble mobilisert før vi dro "downtown." Men vi ble kalde likevel, og det var godt å komme tilbake til hotellet på kvelden. Vårt hotell var definitivt av det mindre fasjonable slaget, og ligger langt unna The Strip.

Reklameskilt langs veien mot Vegas

Det hender man går seg vill og ikke vet hvor man er. Sjøfolk og speidere vet om tegn i naturen som kan gi hint om egen posisjon: Sola. havstrømmer og stjerner kan være til god hjelp til havs. I skogen kan speidere og alle andre som har lyst, blant annet lete etter maurtuer eller litt utpå vårparten se hvor snøen ennå ikke har smeltet bort. Og det er jo himmel over skogen også, så sol og stjerner bør ikke avskrives hvorhen man går i li og fjell heller. Kompass, kart og turistforeningens røde T'er er gull verdt. Møter man Kong Harald V er man sannsynligvis i Slottsparken eller i Marka. Men: Hvordan oppdager man at man er i nærheten av Las Vegas?

Børs og katedral?

Jo, jeg vet at du sannsynligvis har med deg en GPS, og at det således ikke er til å lure på i det hele tatt i og med at egen posisjon, samt resterende distanse i tid og kilometer fremgår med all ønskelig klarhet på displayet. Men for å holde oss litt mer i det fantasifulle i et  halvt minutt til: Det handler selvsagt om reklameskiltene langs veien! Når stadig større, mer glorete og åpenbart dyrere konstruksjoner av det inviterende slaget dukker opp langs veikanten, så vil den garvede gambler vite at nå er Las Spillemekka nær. Vi andre vil vite det ved ganske enkelt å se på de ordinære veiskiltene; der er til og med den eksakte avstanden oppgitt i miles.

Så små lastebiler de har i Amerika!

Jo nærmere man kommer Vegas, jo større og mer fargerike blir skiltene. Og der har du egentlig Las Vegas-mentaliteten i et nøtteskall: Alt handler om å bli sett og om å få oppmerksomhet. Eifeltårn, Skatte-Øya og mini-Venezia har landet midt i ørkenen her for å fange vår oppmerksomhet og få oss til å stoppe opp nettopp for deres hotell, restaurant eller casino. Og i Las Vegas er de tre stort sett å finne på samme sted.

Høyhusene langt der framme er i hovedsak hotellene på "The Strip," Las Vegas' berømte hovedgate.

Stadig høyre skilt; vi nærmer oss nok!

Kanskje ikke så imponerende stort skilt, men dette var jammen en billig frokost!

Det gigantiske skiltet til Hilton-hotellet. Om det er en porsjon med pommes frites fra McDonald's,
prinsessa Märtha Loises lysfontene eller noe helt annet som har inspirert til denne utformingen vites ikke.
Men skiltet er, som seg hør og bør, stort.

He, he... Dette skiltet pleide å være parkeringshus før. Neida, bare tuller, men stort er  det, i alle fall.
Legg merke til bilene like bak dette "skiltet."

Uten Hoover dam var neppe Las Vegas Las Vegas

Far vel, Kingsman! We are of to Vegas!


Som med så mye annet i dette landet har ikke Las Vegas - spansk for 'Engene' - lang historie sett med europeiske øyne. Det har naturligvis levd mennesker her i lange tider, men det Las Vegas som stiger fram av ørkenen i dag når man kommer over slettene fra sør er ikke gammelt. Som by har Las Vegas kun 106 års fartstid. Det er riktignok formidabelt sammenlignet med Lyngdal, Hokksund og Brummundal, men det er likefullt ikke samme historiske sus over mormoner-fortet i Nevada som over Damaskus, Athen og Farsund. Ikke desto mindre: Las Vegas har sin intense, komprimerte historie, og har funnet sin plass på verdenskartet som et helt annerledes sted: En nattverden døgnet rundt, hvor drømmen om den store gevinsten hele tiden trekker nye til den flyktige forsamlingen av dem som til enhver tid bebor hotellrom, hybler, hus og leiligheter i "The Meadows."


Hvordan ble Las Vegas Las Vegas? Vel, i sør drev myndighetene motkonjunkturpolitikk under depresjonen ved å samle ledige hender til innsats for å bygge kraftverk og en gedigen demning. Disse ansatte brukte helgene blant annet på hotellene i Las Vegas. Her ble det spilt om penger. Til å begynne med var gamblingen illegal og tålte ikke dagens lys. Etterhvert vedtok staten lover som gjorde det hele legalt. Men dagens lys slipper forsatt ikke inn i kasinoene. Det sies - og jeg tror det i hovedsak stemmer - at kasinoene er uten både vinduer og veggur. Årsaken er åpenbar: La nå endelig gjestene glemme tid og sted, så de rekker å bruke mest mulig penger inne i hotellene. Av samme grunn serverer nesten alle hotellene imponerende bufféter til en meget rimelig penge. Det skal ikke være noen grunn for gjestene til å forlate området.

Du drar neppe fra Vegas med dette om du ikke hadde med deg enda mer da du  kom.
Det er en grunn til at bedrifter satser store penger i Vegas, og den er ikke veldedighet.

La oss altså aller først gjøre en liten stopp ved den mer eller mindre direkte årsaken til Las Vegas slik vi kjenner det: Hoover dam! Kolossale greier. Mange tusen ansatte arbeidet i flere år for å ferdigstille demningen, og en hel by har vokst fram på restene av brakkeleiren, foruten selvsagt Las Vegas. Men Hoover dam, må ikke forveksles med støvsugeren, ble altså bygd i de harde 30-åra, og med så mye sement at man visstnok kunne laget fortau kloden rundt om Ekvator med mengden som ble brukt. Men et slikt prosjekt ville utvilsomt forårsaket mye diplomatisk hodebry, samt at den store fortausbroen ute i verdenshavene sannsynligvis ville blitt et hinder for handelsflåten spesielt og sjøfarten generelt. Og hva skal man egentlig med en sykkelsti rundt Ekvator, konstant hett og utrivelig som det er å trimme der? Mye enklere å bare dumpe all sementen ved en elvemunning på grensen mellom statene Arizona og Nevada. I alle fall: Ingeniørene hadde konstruert en demning så solid at veggen kunne stått rett opp og ned i en 90-graders, men man har faktisk latt den skråne utover av hensyn til den allmenne trygghetsfølelse; det ser nemlig mer solid ut slik. I dag er Hoover dam litt av en turistattraksjon, og folk strømmer til i skarer for å se dette monumentale byggverk midt i ødemarken. Inntil nylig fungerte Hoover dam også som broen over elva mellom statene, men nå er den funksjonen overtatt av en helt ny og spektakulær brokonstruksjon over juvet. Så registrerer man jo at det er sørgelig lite vann i magasinet, og fritidsbåtene får helt klart mindre boltreplass. Men for all del: Det er et digert magasin og fortsatt masse vann. Likevel skulle nok myndighetene ønske seg H2O i mengder både for energiproduksjon og alt annet man trenger vann for. Tilgangen på vann skaper garantert mer ettertenksomhet i California, Arizona og Nevada enn hjemme på berget.

Hoover dam - krevde sikkert litt planlegging.

I det vi kjører ned mot demningen blir vi stoppet av den stedlige politimyndighet. De lar oss snart vennlig passere, men Theodor spør oss hvorfor de uniformerte ville snakke med oss. "De ville vite om vi hadde med oss eksplosiver," forklarer min kone pedagogisk. "Hadde vi det?", spør poden troskyldig. Til dere som lurer: Svaret var nei. Og man sliter ikke med å forstå det mangfold av årsaker som ligger til grunn for at det fra offisielt hold ikke er noe ønske om at noen skal ta med seg verken demning eller turister i en gedigen syndeflod.

Mer om Las Vegas i morgen.

Grand Canyon gjør seg bedre på netthinnen enn på bilder

Morgenstemning i blått på vei mot Grand Canyon. Det er ikke her blues'en kommer fra,
så vidt vi vet, men snarere kameraets hvitbalanse som er i total ubalanse.

MANDAG:
Det nærmer seg slutten på ferien, og hotell-slitasjen merkes etter hvert på de unge, som forsiktig spør om vi ikke snart kan dra hjem. Men opphavet vil gi barna kultur- og naturopplevelser; det er ingen bønn! Denne mandagen skal vi til Grand Canyon som ligger to-tre timers kjøring fra Kingsman. og det er urimelig kaldt, synes vi, for et ørkenlandskap som dette. En isnende vind møter oss først utenfor hotellinngangen, og deretter en sliten krok som ber om to dollar til en kopp kaffe. Det får han, og langer så straks avgårde i retning mot neste hotellgjest på vei ut i vinden. Det er nok ikke kaffetørsten som brenner mest i ham.


Så begir vi oss ut på veien, og tar for oss litt mer av berømte Route 66. På 20-tallet snakket man i USA om at man måtte få et veinett som på mer systematisk vis kunne binde nasjonen sammen. Det ble til at eksisterende veistrekninger ble knyttet sammen i et nasjonalt veinett, hvor Route 66 siden ble den mest kjente av disse. Route 66 står som symbolet på nye tider, økende velstand og mer fritid. Ferdselsåren, som gikk mellom Chigago i øst og Los Angeles i vest, ble en realitet i 1926 og skiltene kom på plass året etter. Asfalt på hele veistrekningen måtte man vente på i 11 år, men det var nok uansett ikke så dårlig: Jeg tror jeg har hørt at det ikke kom asfalt på strekningen Oslo-Drammen før utpå 60-tallet. Asfalt eller ikke: Route 66 var ingen god vei målt mot det beste i samtiden, og da snakker vi naturligvis først og fremst om Adolf Hitlers Autobahn-nett i Tyskland. President Eisenhower lot seg imponere av infrastrukturen i landet til Føreren, og skrev i 1956 under på The Interstate Highway Act. Fra da av var storhetstiden for Route 66 over; nye Interstate-veier gjorde det mye enklere og tryggere for de veifarende å ta seg fram. Route 66 var for eksempel også kjent som Bloody 66 på grunn av alle farlige veistrekninger, og det tok dagevis å reise fra kyst til kyst. Med det nye interstate-nettet kom man seg fra Chicago til LA på 30 timer, på trafikksikre, raske veier. Ikke desto mindre:  Route 66 var og er The Mother Road, og stadig flere får øynene opp for verdien av å ta vare på denne ruten hvor populærkultur, historie, infrastruktur og nasjonsbygging tvinnes sammen. Get your kicks on Route 66.


Vi besøkte en liten by på R66 som sikkert var til stor inspirasjon for dem som laget filmen Cars, animasjonsfilmen om Lightening McQueen og Tow Mater og alle de andre. Men det var nokså tydelig at inspirasjonen også hadde virket andre veien:Tegnefilmen har gitt gode ideer til folket i byen, som har tauet de gamle bilene sine ut av låvene, plassert dem på gatehjørnene og satt øyer på dem i beste Disney/Pixar-stil. I denne lille byen finnes forresten også et motell som markedsfører seg sterkt på sitt norske eierskap, hva nå det er ment å skulle gi løfter om? Bilder av Gerhardsen i resepsjonsområdet? Komper til kveldes? Eller rett og slett bare at det er veldig dyrt? Det fikk vi aldri avklart.

"Her må vi ta inn, kjære! Stedet er eid av nordmenn!"

Se, så fine! Theodor lurer på hvorfor Sheriff sover, men han er vel en litt søvnig kar, er han ikke?

Et halvhjertet STOP-skilt i en by hvor ingenting er åpent i januar.

White wall tires, rett fra Luigi?

Ser litt ut som en hippie-leir?

Fetteren til Tow Mater? Godt humør på denne karen, men stille i byen hans, gitt!

Vi kom fram dit vil skulle: Storslåtte Grand Canyon!!! Hva mer kan man si? Det er jo helt fantastisk, "breathtaking," spektakulært. Det er umulig å beskrive dimensjonene i det, og det var visst ikke lett å fange motivene på bilder, heller. Det grandiose må bare oppleves! Her har fylkeskommunen fått det til!! Sakser litt fra en mer orientert kilde: Grand Canyon er en enorm kløft i det nordlige Arizona,og den er en av USAs største turistattrakasjoner. Den har blitt skapt av Coloradoelven i løpet av flere millioner år. Grand Canyon er omtrent 446 km lang, varierer i bredde fra 0,5 til 29 km, og når et dyp på over 1600 m fra topp til bunn. Grunnet denne dybden er det mulig å observere over 2 milliarder år med geologisk historie i lagene som er synlig.

Det er mer liv i Grand Canyon enn man umiddelbart får inntrykk av. Men så spørs det, da, hvor stor pris man setter på skorpioner og ørkenslanger.

Selv i januar krydde det av turister der oppe, særlig asiater. Og nasjonalparksmyndighetene kan fryde seg hele veien til banken over $12 fra hver besøkende. Men barna ble gjennomkalde oppe på berget, så vi innså snart at dette ikke var noe blivende sted.

Da var det lunere inne på kinoen til National Geographic. Vi kom 7 minutter for sent til å få med oss IMAX-filmen om Grand Canyon i sin helhet, men det ble tilstrekkelig med frådende vannmasser og elvebåter for ungdommen i alle fall. Vi fikk valuta for pengene, og gikk fornøyd ut av salen etter ca 30 minutter.

Brrrr... Hadde glemt hvordan vinterkulde føles!

Prøv å se nedover mot juvene langt, langt under turistene. Det er et stykke ned dit.

Noenlunde samme motivet, minus en busk. Lar det seg gjør å klikke på bildet for å få se det i større format?

Kveldsstemning på veien hjem fra Grand Canyon.

Så var det retur til Kingsman, og med to jenter som sovnet straks etter avgang fra kinoen, ble hjemreisen en nokså uproblematisk affære. Underveis finnes det overalt tilbud om å kjøpe 40 acres med ørkenland, men vi holdt oss i skinnet og endte ikke opp på noe meglerkontor denne mandagen.

Kjørte to-tre miles mens kjørecomputeren varslet at vi hadde 0 miles igjen på tanken. Det var i overkant spennende, og resultatet av dårlig planlegging: Plutselig var det ikke en bensinstasjon på 50 miles, meget ubeleilig. Hadde virkelig ikke satt pris på å stå der i veikanten med tre småbarn i bilen, så jeg pustet lettet og takknemlig ut i det vi kunne stoppe opp ved siden av bensinpumpen på Mobile.

Til slutt: Middag på Pizza Hut, bading på hotellet og god natt, store og små!

Bakspeilet: Mot Grand Canyon og Las Vegas

Dette får bli en liten titt i bakspeilet, for tempoet i turens siste del har gjort det vanskelig å holde bloggen à jour.

Søndag 30.januar - vi reise fra Anaheim, Disneyland-byen:

Det har vært fantastisk i Disneyland, The happiest place on earth. Herlig vær hver dag og temperaturer oppe i 24 grader i skyggen, hvilket er uvanlig for januar! Lørdag kveld gikk vi ut av portene siste gang, og i det vi lastet koffertene inn i bagasjerommet søndag morgen kom regnet! Full fart på vindusviskerne nesten helt til Arizona, og dashbordet kunne fortelle om temperaturer helt nede i 1 grad! Brrr... 

Sol hele uka, men på avreisedagen fra Anaheim så det slik ut.

Det er fort gjort å glemme hvordan kulde og regn er! Men la oss ta det litt mer kronologisk: Først: Grytidlig frokost for å se svigermor og svigerfar og svigersøsken vel avgårde til flyplassen.

Deretter: Gudstjeneste i Saddleback Community Church, Anaheim. Menighetene eier ikke eget bygg, men leier konferanseavdelingen til Marriott-hotellet. For en jobb de gjør med rigging og forberedelser hver helg! Saddleback er en slags “kjendis-menighet,” og pastoren Rick Warren ledet forbønnen for president Obama under innsettelsen i Washington i 2008. Anaheim-forsamlingen er en av flere avleggere av den store modermenigheten, og der fikk vi voksne med oss en oppmuntrende tale (videooverført fra hovedkirken; det er visst slik man gjør det i Amerika nå) om å møte framtiden med Gudstro i stedet for bekymring. Barna trivdes godt med det flotte søndagsskoleopplegget. Det var dog godt om plass i møtesalen, men så var vi der da også på tidlig-gudstjenesten; mange foretrekker nok å ta det litt rolig på søndagsmorningen, og jeg kan så inderlig godt forstå dem.

Som mer enn gjennomsnittlig menighetsinteressert ville det være en slags helligbrøde å forlate Anaheim uten en sving bortom Crystal Cathedral. Man blir jo målløs. Flott bygning, men altså en forsamling med ufattelige $ 48 mill. i gjeld og konkursspøkelset hengende over seg. Av disse $ 48 millioner skylder man relativt beskjedne $ 2.000,- til en produsent av slips med logo, men det spørs om slipsfabrikanten stiller fremst i kreditorkøen. Sikkert noen som har disse slipsene langt oppe i halsen.

Slik finner man fram på området til Crystal Cathedral

En drøm for et vinduspusserfirma?

Dette orgelet flytter man nok ikke på når man først har fått det på plass.

Dagen var primært avsatt av til en transportetappe til Kingsman, en forblåst by som først og fremst opplevdes som et veikryss midt mellom Las Vegas og Grand Canyon. På tross av at Theodors DVD-spiller tok kvelden rundt San Fransisco, gikk turen greit og med stort sett upåklagelig stemning blant baksetepassasjerene. Vi fikk med oss regn og vind og begynnende ørken, samt temperaturer som sank raskt nedover i forhold til sommeren i Anaheim. Jeg kan ikke si at jeg likte dét.

Sagnomsuste Route 66. En gang: Utrolig travel vei. Nå: Et søvnig - dog fascinerende - minne om tider  som var.

På veien: Fulgte deler av gode, gamle Route 66, som delvis følger en annen trasé enn Interstate 40. Det var moro, og vel verdt å bruke litt ekstra tid på, å kjøre i et landskap fra den gangen bilen var et enda viktigere befordringsmiddel for "folk flest" på de lange reisene enn i dag; nå har den jo sterk konkurranse særlig fra fly. Dessuten er veiene bedre i dag, så folk "reiser" ikke på samme måte som før; i 70 mph kommer man langt på en dag. Men vi steg, enn si svingte, ut av travelheten, og tok en tur innom små byer som sikkert nesten utelukkende har vokst fram for å betjene bilistene på vei mot et eller annet sted i dette gigantiske landet. Stengte veikroer og rustne bensinpumper taler sitt tydelige språk om tider i endring.

En stund siden man kunne få god service på denne stasjonen.

De fleste "vei-byene" er i dag langt mer døde enn Radiator Springs, og virkelig stedet om du blir svimmel av trafikken på Interstaten. Det var stas å eie veien helt alene, og vi stoppet noen ganger ved veikanten for å beskue de gigantiske togsettene, drevet fram av inntil 6 sterke diesellokomotiver, som trafikkerer mellom øst- og vestkyst med alt mulig av gods. Kilometerlange godstog følger hverandre med 5-10 minutters avstand, og tanken på det kan sikkert gi terminalsjefer og logistikkarbeidere trøbbel med nattesøvnen. Men sannsynligvis har de vel et gjennomtenkt system for hvordan lasten skal tas i mot på destinasjon...

Badekaret på hotellrommet? Nei, så store var ikke rommene, men det var god plass likevel. Noen i reisefølget var misfornøyd over fraværet av "badestampen," boblebadet med glohett vann.

Det var deilig å komme fram til det kjempefine hotell i Kingsman, og godt med det store, gode rommet. Hotellet hadde svømmebasseng med "tropisk regn," men ingen hot tub. Dette siste provoserte våre etter hvert godt vante barn.