Den store amerikareisen - Disneyland

Så er vi her, i Walt Disneys rike. For oss som vokste opp med NRK-monopol og Erik Diesens Reisebrev, fremstod dette stedet med en aura av noe helt fantastisk og nærmest utopisk, det uoppnåelige - men akk så etterlengtede - reisemålet. Storslåtte fyrverkerier, nydelige parker, elver, opplevelser, tivoli med de mest tiltalende attraksjoner, samt sommer og sol, alt i skjønn forening. Så har verden, sannsynligvis på klimaets bekostning, blitt mindre for mange av dens innbyggere, og nå er vi altså her på tredje dagen. La det være sagt: Det krever sin mann å trave rundt her nede, og derfor har det vært stille på reisebloggfronten en stund: Når man kommer tilbake til hotellrommet etter dagens strabaser, er det ikke mye krutt igjen i organismen. Distansen føttene mine har tilbakelagt står ikke klart for meg, men det kjennes at det begynner og bli et stykke. Men: For en fantastisk park, og for et herlig vær! Vi har hatt strålende sol og mellom 20 og 23 grader hver dag her nede, og vi smiler nesten fra morgen til kveld.

Landemerke i Disneyland: Slottet ved enden av Mainstreet USA

Disneyland-avleggere finnes nå både i Frankrike, Florida og Hawaii, men det var her det hele begynte: Anaheim, California. Walt Disney hadde en visjon om et sted hvor foreldre og barn kunne kose seg 'i lag', for å uttrykke det litt bodøsk. Walt var en fyr som trivdes når alle hadde det greit sammen, litt sånn "Why can't we just get along," som Rodney King skal ha sagt, da med henvisning til forholdet mellom svart og hvit i Los Angeles. Walts utgangspunkt var mer positivt, men handler om det samme: TIlhørighet og fellesskap. Vi er alle i den samme båten. Så Walt tok entusiastisk fatt på oppgaven med å omskape appelsinplantasjen til en park som i all hovedsak framstår i dag som det den gjorde i 1955. Mange moderniseringer har blitt gjort (ny state of the art-teknologi), aktiviteter har blitt gitt nytt innhold (som at noen litt gammeldagse bjørner har fått avløsning av Ole Brum), men i bunn og grunn er det den samme parken som for 56 år siden, og det er imponerende. Den tar pusten fra en i 2011, og for nesten 60 år siden må parken ha vært intet mindre enn en sensasjon! Det er kreativt, presist og detaljrikt, og tas vare på med nidkjærhet. Smilende medarbeidere holder stedet rent hele tiden, og selv sikkerhetsvaktene som ser etter skytevåpen og narkotika i veska di, er så vennlige at du etter kontrollen tror du har vært i bursdagsselskap. Og selv om ur-Disneyland forvaltes med skjønnsomhet, så bygges det stadig ut nye temaparker i tilknytning til "ordentlige" Disneyland. I 2012, for eksempel, åpner Radiator Springs inne i California Adventure.

Karusellen; en udødelig klassiker!

Alice in Wonderland og tekoppene

Langbein og noen andre gamle kjente

Tiki-rommet. Masse mekaniske fugler som synger av full høytaler.

En liten forsmak på det som kommer i 2012. 

Tow Mater og McQueen står høyt i kurs i denne familien

Ho mor med to av podene

Pariserhjulet - her i en utgave med gondoler som svinger rundt på spor inne i hjulet. Man vet man kan vente seg litt urolig sjøgang når det finnes "Motion sickness bags" inne i buret.

 Det er ikke lett å plukke ut høydepunkter. Som Theodor sier når jeg spør hva han har likt best: "Jeg synes alt er best!" Men det var virkelig trivelig i dag da en dame som har jobbet lenge i parken og nærmer seg pensjonsalderen, i en liten pause kommer over til meg som står og venter på resten av gjengen, og med glød forteller meg om parken, om Walt Disneys visjon og om hvordan man som ansatt stadig kommer hjem i godt humør på grunn av noe fint man opplevde på jobb. Ærlig talt er det jo slikt en reflekterer litt over når man ser de ansatte: Hvordan er det å sette på seg smilet hver dag, yte 100 % i noe man kanskje gjentar 80 ganger i uka eller mer (jeg spør henne ikke om dette, bare tenker litt på det)? Så forteller altså Patricia meg at det er en glede å jobbe der, og hun finner fram en liten glassklar Askepott-sko som hun ber meg gi videre til prinsessa vår på 3 når det blir en god anledning for det. Deretter stiger hun ombord som skipper på en av kanalbåtene, og tar alle passasjerene med på en reise gjennom et Storyland som ligger der akkurat slik som Disney designet det i den intense byggeperioden for parken på 12 måneder i 1954 og 55. Slikt blir det opplevelser av i smått og i stort, i parken som hver dag prøver å leve opp til navnet som "The happiest place on earth."

Storyland - "håndlaget" av Walt sjøl.

I Disneyland finnes det ingen tiggere. Det finnes i det hele tatt lite som minner om at verden og livet kan være trist og urettferdig. Nå er nok ikke hovedoppgaven til en opplevelsespark å minne oss på alskens fortredelighet, men det skader neppe å tenke litt over skjevhetene i samfunnet i det vi unner oss gode tider med venner og familie. I morgen skal vi til Knotts Berry Farm opplevelsespark, 10 minutter fra Disneyland. Der samler de inn mat til sultende mennesker i California. Så kan man tenke hva man vil om at de besøkende får $ 30 i rabatt mot å donere en hermetikkboks til $ 1 - det er vel ikke sikkert motivene er utelukkende edle - men det skaper i det minste en slags ettertanke. Og kanskje handling?