Den store amerikareisen dag 2 - en liten reiseblogg

Vi er på dag to nå, faktisk egentlig dag tre, men man kan liksom ikke ta med turen over til Vancouver fra Vancouver Island som en del av O store amerikareise! Vi har vært mange ganger i Vancouver for å besøke oldefar, oldemor, tanter, venner eller andre. Men å krysse grensen med kurs for selveste Disneyland, det har vi bare gjort en gang, og det var i går. 

Apropos dét: Man nærmer seg alltid grensen til Amerikas forente stater med frykt og beven, og det er sikkert også meningen. Det er skannere og kameraer i alle varianter, og man tar det for gitt at de sikkert vet mer om helsa di enn du gjør selv etter en passering. Men det mest urovekkende er "the officers" inkvisitoriske blikk. Man føler seg satt mange år tilbake i tid: Hvordan skal man bevise at man ikke er heks? Flyter man, så er man heks, og synker man, så var man det ikke, men er ikke bedre stilt av den grunn. Det blir grundig inspeksjon av alle ansikter, og da junior i baksetet lukker vinduet på tross av grensevaktens myndige ordre, blir vi alle redde. Men det gikk godt, denne gangen. Sist måtte vi tilbringe en time i kø under et vakkert portrett av hr Barack og fru Michelle for nærmere inspeksjon. Vi er nordmenn, og dermed naturligvis objekter for den aller største og mest forståelige skepsis.

Men det var i går. Denne dagen startet med frokost på hotellet, og det er ikke en frokost som man ville ropt hurra for på et norsk hotell, men likevel ble vi alle mette og glade, og kaffen smakte godt! Etter frokost fylte vi bilen med sakene våre - vi begynner å bli gode på pakking! - og dro for å feire gudstjeneste sammen med en nokså tilfeldig valgt menighet -http://www.highlandscc.org/#/home. Det ble en fin opplevelse, og barna storkoste seg på søndagsskolen og vi inne blant de noe eldre. Derfra, Kent, like sør for Seattlet, fartet vi til Portland, Oregon. Bilturen var fin. Brede elver, flotte sletter. Det kunne nesten like gjerne ha vært en reise gjennom Sentral-Europa, men det er det jo altså ikke. Vi passerte en vulkan som hadde utbrudd litt utpå 80-tallet, og som sikkert den dag i dag krydrer tilværelsen for dem som bor her. Et sted passerte vi en Tourist and Vulcano Information. Jeg stusset litt over navnet, for betyr det at det er et sted hvor turister og vulkaner kan henvende seg for å få informasjon, eller et sted hvor alle kan henvende seg for nærmere informasjon om turister og vulkaner, eller rett og slett bare et uttrykk for hvor vanskelig det er å utrykke, kortfattett og forståelig, at på det kontoret får man hjelp med spørsmål om alt fra herberger til restauranter, bussruter og museer, men at de i tillegg kan skilte med en særkompetanse når det gjelder vulkaner som man ikke kan forvente å finne f.eks. på turistkontoret i Farsund? 

Så passerte vi  Vancouver, men ikke den i Canada, det skulle tatt seg ut! Men Washington State har sin egen, også den plassert på Vestkysten, og med ikke mer enn en 40-50 mil i mellom dem, vil jeg tro det har skapt en del forvirring og frustrasjon opp gjennom årenes løp. Vancouver i Canada har sitt navn etter den britiske oppdagelsesreisende George Vancouver, som var på farten der i 1792. Han må ha gjort inntrykk, og det er jo slettes ikke utenkelig at George gjorde et uforglemmelig lite strandhugg her nede også.

Tilbake til Her og nå: Vi er på hotellet, og barna liker hotell. I dag bestemte vi oss for ikke å finne på så mye på så mye på veien for heller å kunne kose oss litt her. De to store er blitt temmelig gode på å hoppe mellom de to store sengene som ofte står med en drøy meters mellomrom inne på hotellrommene på dette kontinentet. Innendørs badebasseng er en höydare for store og små, og vi storkoste oss der en time eller to. Når alle var vel ute av vannet og tørre og klare for retrett til 421, kastet Hannah armringene sine ut i vannet - hun må ha assistanse fra disse for å holde seg flytende. Det var jo ikke så lurt, så hun fikk nok dårlig samvittighet og hoppet uti etter dem. Det var enda mindre lurt, for hun kan ikke svømme. Mor var rask i vendingen, og jumpet etter. Alt gikk bra, og det er rikelig med håndklær tilgjengelig for en ny runde med tørking.

Litt før leggetid drar familiens menn ut på jakt, og vender stolt tilbake med pizza fra selveste Pizza Hut. 

Nå har fruen trent mens jeg tålmodig har prøvd å få småfolket til å falle i søvn. Det er litt av en øvelse, og det er klassisk at når det nesten er helt stille, kommer det lyd fra en, som de andre straks tar opp som skulle det vært en stafettpinne. Men nå sover de, jeg har skrevet litt om dagen og når blir det nok litt tv-titting i all stillhet (slik må det være, om man ikke skal dra stafetten igang igjen.)