Bakspeilet: Mot Grand Canyon og Las Vegas

Dette får bli en liten titt i bakspeilet, for tempoet i turens siste del har gjort det vanskelig å holde bloggen à jour.

Søndag 30.januar - vi reise fra Anaheim, Disneyland-byen:

Det har vært fantastisk i Disneyland, The happiest place on earth. Herlig vær hver dag og temperaturer oppe i 24 grader i skyggen, hvilket er uvanlig for januar! Lørdag kveld gikk vi ut av portene siste gang, og i det vi lastet koffertene inn i bagasjerommet søndag morgen kom regnet! Full fart på vindusviskerne nesten helt til Arizona, og dashbordet kunne fortelle om temperaturer helt nede i 1 grad! Brrr... 

Sol hele uka, men på avreisedagen fra Anaheim så det slik ut.

Det er fort gjort å glemme hvordan kulde og regn er! Men la oss ta det litt mer kronologisk: Først: Grytidlig frokost for å se svigermor og svigerfar og svigersøsken vel avgårde til flyplassen.

Deretter: Gudstjeneste i Saddleback Community Church, Anaheim. Menighetene eier ikke eget bygg, men leier konferanseavdelingen til Marriott-hotellet. For en jobb de gjør med rigging og forberedelser hver helg! Saddleback er en slags “kjendis-menighet,” og pastoren Rick Warren ledet forbønnen for president Obama under innsettelsen i Washington i 2008. Anaheim-forsamlingen er en av flere avleggere av den store modermenigheten, og der fikk vi voksne med oss en oppmuntrende tale (videooverført fra hovedkirken; det er visst slik man gjør det i Amerika nå) om å møte framtiden med Gudstro i stedet for bekymring. Barna trivdes godt med det flotte søndagsskoleopplegget. Det var dog godt om plass i møtesalen, men så var vi der da også på tidlig-gudstjenesten; mange foretrekker nok å ta det litt rolig på søndagsmorningen, og jeg kan så inderlig godt forstå dem.

Som mer enn gjennomsnittlig menighetsinteressert ville det være en slags helligbrøde å forlate Anaheim uten en sving bortom Crystal Cathedral. Man blir jo målløs. Flott bygning, men altså en forsamling med ufattelige $ 48 mill. i gjeld og konkursspøkelset hengende over seg. Av disse $ 48 millioner skylder man relativt beskjedne $ 2.000,- til en produsent av slips med logo, men det spørs om slipsfabrikanten stiller fremst i kreditorkøen. Sikkert noen som har disse slipsene langt oppe i halsen.

Slik finner man fram på området til Crystal Cathedral

En drøm for et vinduspusserfirma?

Dette orgelet flytter man nok ikke på når man først har fått det på plass.

Dagen var primært avsatt av til en transportetappe til Kingsman, en forblåst by som først og fremst opplevdes som et veikryss midt mellom Las Vegas og Grand Canyon. På tross av at Theodors DVD-spiller tok kvelden rundt San Fransisco, gikk turen greit og med stort sett upåklagelig stemning blant baksetepassasjerene. Vi fikk med oss regn og vind og begynnende ørken, samt temperaturer som sank raskt nedover i forhold til sommeren i Anaheim. Jeg kan ikke si at jeg likte dét.

Sagnomsuste Route 66. En gang: Utrolig travel vei. Nå: Et søvnig - dog fascinerende - minne om tider  som var.

På veien: Fulgte deler av gode, gamle Route 66, som delvis følger en annen trasé enn Interstate 40. Det var moro, og vel verdt å bruke litt ekstra tid på, å kjøre i et landskap fra den gangen bilen var et enda viktigere befordringsmiddel for "folk flest" på de lange reisene enn i dag; nå har den jo sterk konkurranse særlig fra fly. Dessuten er veiene bedre i dag, så folk "reiser" ikke på samme måte som før; i 70 mph kommer man langt på en dag. Men vi steg, enn si svingte, ut av travelheten, og tok en tur innom små byer som sikkert nesten utelukkende har vokst fram for å betjene bilistene på vei mot et eller annet sted i dette gigantiske landet. Stengte veikroer og rustne bensinpumper taler sitt tydelige språk om tider i endring.

En stund siden man kunne få god service på denne stasjonen.

De fleste "vei-byene" er i dag langt mer døde enn Radiator Springs, og virkelig stedet om du blir svimmel av trafikken på Interstaten. Det var stas å eie veien helt alene, og vi stoppet noen ganger ved veikanten for å beskue de gigantiske togsettene, drevet fram av inntil 6 sterke diesellokomotiver, som trafikkerer mellom øst- og vestkyst med alt mulig av gods. Kilometerlange godstog følger hverandre med 5-10 minutters avstand, og tanken på det kan sikkert gi terminalsjefer og logistikkarbeidere trøbbel med nattesøvnen. Men sannsynligvis har de vel et gjennomtenkt system for hvordan lasten skal tas i mot på destinasjon...

Badekaret på hotellrommet? Nei, så store var ikke rommene, men det var god plass likevel. Noen i reisefølget var misfornøyd over fraværet av "badestampen," boblebadet med glohett vann.

Det var deilig å komme fram til det kjempefine hotell i Kingsman, og godt med det store, gode rommet. Hotellet hadde svømmebasseng med "tropisk regn," men ingen hot tub. Dette siste provoserte våre etter hvert godt vante barn.