Når togene står i Disneyland

The happiest place on earth må slite må noe så trivielt som togforsinkelser. Verdens eldste monorail (http://no.wikipedia.org/wiki/Monorail) i daglig kommersiell drift, eller hva man skal kalle det, finnes her. Theodor tror den er en berg- og dalbane, hvilket kan være forklaringen dersom han skulle komme til å bekrefte at han liker slike. Togsettene som trafikkerer den cirka 4 kilometer lange ruta er bare to år gamle, og har et respektabelt klimaanlegg. Men det forhinder visst ikke at elendigheten stopper innimellom, og vi måtte stige av på en stasjon som ligger utenfor parken da de etter sigende ikke kom til å få kostbarheten i gang igjen på nærmere en time. Lokføreren beklager og beklager over høytaleranlegget, for slike hendelser inngår tydeligvis ikke som en del av reportoaret, og kan nok av enkelte oppleves som et skår i gleden.

I dag hadde vi kommet nesten like langt med dette toget (fastmontert togsett inne i California Adventure)

Og vi hadde helt sikker kommet lengre med trofaste, gamle dampen. Den hadde i alle fall ikke satt oss av utenfor Disneylandets porter i og med at den utelukkende gjør sine runder inne i parken. 

 Vi var på rundtur, og hadde derfor like godt latt barnevogna stå igjen på den massive barnevognsoppstillingsplassen ved stasjonen inne i parken. Det er slikt man kan angre litt på når hele familien plutselig er fotturister et godt stykke utenfor lykkelandets porter. For med et er det på 'an igjen, med sikkerhetskontroll og adgangskontroll, bortsett fra at denne gangen er køene anseelige. Tendensene til misstemning i reisefølget tiltar en hel del når monorailen plutselig viser seg å være i drift over hodene våre etter 5-10 minutter i stedet for den bebudede timen.

Vi valgte altså å dra på tur med monorailen, som her faktisk kan observeres i fint skyv ved foten av Matterhorn.

 Men selvsagt: Alt går jo bra, vi kommer dit vi skal. Mikke og Minni og vakre prinsesser og Buzz Lightyear og live musikk og tog og karuseller, det er alt på rette plass. Vennlig mennesker med navnskilt spør oss, og særlig de unge i følget, om vi har det bra, og det har vi jo, så hopp og sprett og tjo og hei og fire kvister deler seg, vi har det fint, hu hei! Det er ganske enkelt slik det er, når vi tenker etter.

Man hva gjør det at monorailen streiker når man kan få en klem av prinsesse Ariell (bildet er arrangert, red.anm.)

Det er sikkert bare fordi vi fortsatt er såpass nær Hollywood at vi innimellom sliter med å få ting i rett perspektiv. Egypt brenner og skadede krigsveteraner ber om en slant til livets opphold borti gata her. Vi gremmer oss over at togsettet streiker. Det skal kanskje bli godt å begi seg i vei herfra i morgen tidlig, selv om ikke heller Las Vegas er mest kjent for sin evne til realitetsorientering. På gjenhør!