Så har vi gjort det óg: Vært i Hollywood. Tro meg når jeg sier at det er noe jeg aldri har verken drømt om eller ønsket meg, men er man først i Los Angeles, kan man nesten ikke la være. Det ville være bortimot like ignorant som å dra til Paris uten å ta turen til Gustave Eiffels gamle tårn, eller som et opphold i Praha uten en tur over Karlsbroen eller som et besøk på Vanse uten en tur innom Brooklyn Square. Man kan ganske enkelt ikke la være. Så vi har tråkket rundt på filmstjernenes fotavtrykk i betong utenfor The Chinese Theatre og fotografert de gigantiske bokstavene i den bratte åsen ovenfor Hollywoodland. Ikke minst har vi kjørt rundt og sett på boliger noe større enn husbankstandarden i Beverly Hills, samt cruiset rolig nedover Rodeo Drive, hvor den monotone strømmen av Mercedeser, BMW’er og Jaguarer, heldigvis blir frisket opp av en og annen Bentley og Rolls Royce.
De velkjente bokstavene i bakgrunnen kom i utgangspunktet opp som del av en reklamekampanje for å få folk til å kjøpe tomter i Hollywoodland. Dette var i 1928. I 1945 forsvant de fire bakerste av de 45 fot høye bokstavene, og de fleste tomtene er allerede solgt for en rimelig grei penge...
Når du rusler rundt i Hollywoods gater, husk at ikke alle som smiler vennlig til deg er din venn. ALLE vil ha tips, det være seg for å vandre rundt i et kostyme eller for å lage en hund av ballong. Jeg begynte å samle inn tips for å være fra Norge. Det er tross alt nokså eksotisk, all den tid vi som bor der kun utgjør en knapp promille av jordens befolkning.
Rullende gatekjøkken er vanligere i Amerika enn i Norge, det vet alle som har lest Donald Duck & co. en stund. Men fenomenet brer om seg hjemme også, og det er vel få som finner fram kameraet for å forevige pølse-, kebab- eller bakt potet-bilen ved Nationaltheateret T-banestasjon en helgekveld. I dag prøvde vi forgjeves å få tatt et bilde av hundematgatekjøkkenet på hjul som var i aksjon uten for en av parkene oppe i åsen i beste hundelufte-tid. Men det gjorde såpass inntrykk at jeg nok vil huske det en tid framover selv uten et fotografi.
På et tidspunkt tok lidelsen slutt, og vi satte kursen mot Santa Monica Beach i tett lørdagstrafikk. Å være litt på stranda ble en fin opplevelse for store og små. For ei flott strand (om enn det offentlige toalettet der virkelig får en til å tenke seg om to ganger om en virkelig må)! Yrende liv selv en ettermiddag i januar. Barna, som nok ikke var helt over seg av begeistring over rundturen i Hollywood og omegn, satte stor pris på å få utfolde seg på stranda. Det var artig å legge merke til hvordan barnas latter og lek spredte glede til tilfeldig forbipasserende.
Fint med solnedgang sett fra Santa Monica Beach. Det yrer av liv på stranda, folk til fots, på sykler, motoriserte skateboards eller på håndklær. I lufta svirrer det småfly og helikoptre, på sjøen er det seilbåter, motorbåter og brettseilere og i vannet er fisk. Samt en og annen svømmer.
Nå er vi på hotellrommet. Småfolket sover, og godt er det. Selvsagt burde vi fulgt deres eksempel, men det er lett å la være. Dette er nok det første hotellrommet med peis jeg noen sinne har bodd i (igjen en stor takk til henne som ordner oss venne-pris; ellers hadde det sannsynligvis blitt telt ute i parken), men det er en tanke for varmt til å fyre opp. Skjønt, man bør nok gjøre det når man først har den sjeldne anledningen? Vi har møtt familien til Krystal; de kom med fly fra Victoria i ettermiddag, og uka som ligger foran oss skal vi ha sammen i her nede, one big, happy family. I morgen tidlig skal vi forsøke å komme oss på gudstjeneste i Saddleback Community Church, en menighet som er ledet av pastor Rick Warren - han som ba for Barrack Obama under innsettelsen i Washington for et par år siden. Fra cirka klokken 11 og utover er vi i gang med vår 6-dagers Disneymaraton. Wish us luck!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar