Den store amerikareisen dag 3 - Hva vet jeg egentlig om Oregon?

Jepp, da sitter jeg her med skriveblokka for andre kvelden på rad. Klokka er blitt litt langt utpå kvelden, så det blir kortfattet i dag. Less is more får være dagens parole.

Vi har søkt tilflukt på et  hotell i en by bare litt større en Radiator Springs, for dere som er kjent med Cars-universet (Disney/Pixar, Lightening McQueen, Tow Mater osv.). For å si det som det er, så husker jeg ikke engang hva byen heter, men det er her Sharis døgnåpne restaurant holder til, om det skulle ringe noen bjeller.

Vi er i alle fall i Oregon. Og det fikk meg til å reflektere litt, for hva vet jeg egentlig om denne staten her, annet enn at den er en stat vi må gjennom for å komme til det mer kjente landet i sør, Disneyland? Det er jo en slags folkesport i Norge å le av ignorante amerikanere som tror at Norge er hovedstaden i Sverige, men ærlig talt så vet jeg jo stort sett ingen ting annet om staten som jeg nå besøker, enn at befolkningen er på +/- 3,81 mill., demokraten John Kitzhaber er guvernør her, 4,1 % regner seg som norskeættede, BNP i 2008 var $ 161,6 milliarder (hvorav en hel det kommer fra at staten er verdens 4. største produsent av hasselnøtter, og faktisk står for 95 % hasselnøttmarkedet i USA), samt at hovedstaden heter Salem og den største byen heter Portland. (Og for å være helt ærlig med mine eventuelle lesere et sted der ute: Jeg visste ingen ting av dette før jeg fikk bistand av vår alles kjære Wikipedia. Klikk deg inn på http://en.wikipedia.org/wiki/Oregon for å lære mer.)

Her er vi, og det på selveste Martin Luther King-dagen. Hvert eneste år feirer USA denne dagen - lagt til 3.mandag i januar, i nærheten av Luther King Jr's bursdag - som offentlig fridag, for å hylle en leder som drømte om en anderledes verden, og som gjennom ikke-vold faktisk bidro til å skape en bedre virkelighet for mange mennesker. Det er åpenbart en lang vei igjen å gå, både her i landet og andre steder i verden (også hjemme!), men det handler om å la drømmen leve - og vise mot til å forfølge den også når det koster. En helt praktisk konsekvens av bursdagsfeiringen, er tett trafikk på veiene og tjukt av folk i butikkene selv en mandag formiddag. Langhelg er langhelg, også i Sambandsstatene.

Vi er på vei, dagene følger en nokså enkel rutine: Stå opp, spise frokost, pakke i bilen, kjøre, tissepauser, spisepauser, kjøre, kjøre, kanskje litt uteaktivitet, mer tissing, kjøre, kjøre, kjøre, komme fram til hotellet. Også dette hotellet hadde innendørs svømmebasseng, og vi er nok snart gjennomtrukket av klorvann etter å ha lagt i lake i lange tider. I dag var det undertegnede og Theodor og Hannah som tilbrakte en god stund i bassenget, og Hannah ser heldigvis ikke ut til å ha tatt skrekken etter gårsdagens overraskende intermesso. 

Ja, når det gjelder kjøreturen må jeg tillegge to ting: Vi hadde kraftig regnvær som minnet meg om noe man kan oppleve i Tyskland på vårparten (og som ga meg et dessverre fåfengt håp om at jeg ikke ville trenge å vaske bilen etterpå), og det er mye flott å se, selv på Interstate 5 Southbound. På turen nordover håper vi å kunne bruke mer tid langs "Kystriksveien," som den nok hadde hett om Sylfest Lomheim hadde hatt mer han skulle ha sagt her over. Og en ting til, forresten: Barna er så greie å ha med på tur! Det er ikke det artigste i verden å sitte timevis i bilen, men de tar det stort sett med veldig godt humør. Det er filmer, sang, samtaler og tull og tøys. Innimellom synker dog stemningen, men det må man nok regne med i den aldersklassen vi har å gjøre med her.

Vi kjører mot bedre og varmere vær, og shorts-entusiasten Theodor ba så tynt om å få ha på seg shortsen sin da vi skulle ut på spasertur fra hotellet. Vi aksepterte aller nådigst, og alle fikk en flott tur under rød-oransje ettermiddagshimmel. Theodor og Hannah vinket ivrig til alle lastebiler de kunne få øye på i håp om å bli belønnet med et kraftig tut i lastebilhornet, men det ble nokså spinkelt. Det er sikkert demokratenes feil. Turen ble avsluttet med festmiddag hos det flotte etablisement Burger King, og nå sover alle andre enn undertegnede, som har tatt plass i hotellets ikke veldig elegante spisesal. 

Jeg kan vel ikke unnlate å nevne at jeg kom hit direkte fra et timelangt opphold på treningsrommet? Tredemøllen er min venn i dag, så får vi se med i morgen.