Bleieskift og kristen dypmeditasjon

Mest denne typen papir nå for tiden

Bokhylla mi er full av bøker om å drikke dypt av Ånden, om røtter, fordypning, kirkefedre, ørken, klostre, bønn og retreater. Det vil si: Bokahylla mi var full av slike bøker. Så pakket og flyttet vi, og mange av bøkene lever fortsatt sine liv i banan- og flyttekassenes ødslige og kjølige diaspora uten snarlig håp om å få vende tilbake til en framskutt hedersplass i reolen og livet mitt. Det har sørgelig nok gått vinter og vår, og nå kommer jammen vinteren igjen. Og det helt uten frostsikring i uteboden.

Stinissen, Halldorf, Malm og sikkert enda flere svensker ligger sammenklemt perm mot perm i mørket i pappesker fra et annet svensk ikon: Biltema. Bare Bibelen og det utmerkede magasinet STREK bærer jeg stadig med meg overalt i ryggsekken, men de tjener i alt for stor grad som ballast i en veldig konkret forstand etter som jeg for sjeldent finner tid til dypdykk i bibelske tekster og grundige artikler. Men de er nå hele veien med, da, som fysiske uttrykk for ett håp som fortsatt lever, og som et mål for en vedvarende lengsel.

Noe har skjedd til delvis fortrengning for viktig lesning, men hva da? Jo, familien har skjedd. Det er babyer, små småbarn, mellomstore småbarn og store småbarn som har behov langs et nokså bredt spekter. Fellesnevneren er behov, og at det er jeg og min halvdel – noen ganger bedre, noen ganger verre – som har som livsoppgave å møte de ulike behovene på en slik måte at det blir til oppbyggelse, oppdragelse og det som bedre er.

Bønn, stillhet og åndelig lesning har trange kår, og det skyldes ikke først og fremst størrelsen på leiligheten vår. Et ferskt eksempel: I løpet av den ikke veldig lange tiden det har tatt meg å nedtegne disse korte linjene har jeg allerede vært på utrykning 2-3 ganger til småfolk som våkner av søvnen eller strever voldsomt med å finne den. Akkurat denne kvelden er det meg – alldeles enestående, i ensom majestet eller ganske enkelt alene - som er alarmsentral ettersom fruen nyter en velfortjent aften i gode venninners lag.

La det ikke herske tvil: Det er kolossalt stor stas med småbarn! Så mye glede, så mye latter, kjærlighet, varme. Men også slitasje, tidspress og behov som må håndteres der og da uansett om man er opplagt eller sliten. Hvordan ta vare på eget behov for å leve et liv i Guds nærhet, i etterfølgelse av Jesus og fylt av Ånden?

Spørsmålet er kanskje: Hvordan i all verden holde hjertet varmt for Gud dersom man ikke er nyfrelst 16-åring eller 62 år gammel AFP-pensjonist? Vent, stryk 62-åringene; de har det vel stort sett enda travlere enn oss småbarnsforeldre med stadig nye og krevende reisemål på sydlige breddegrader, og opphold som ofte avbrytes av presserende vedlikeholdsbehov på villa, hytte og day cruiser? Så glem dem, da! Men jeg mener: Hvordan holde hjerte varmt for Gud lik en 16-åring som nylig har fått tilværelsen endevendt på en veldig sterk og positiv måte i møte med en levende og elskende Skaper? For det er jo der man vil være, ikke sant? Vel, kanskje ikke akkurat en sånn 16-åring som strever med å få hverdagen til å gå rundt på grunn av en krevende skolehverdag, fritidsaktiviteter som forplikter og en utfordrende prosess med å finne seg selv, men slik som de utallige andre 16-åringene: De mange i sjelelig, faglig, fysisk, relasjonell og åndelig fullkommen balanse…

Ja, hvordan i all verden… Hver livsfase bærer visst med seg sine utfordringer i forhold til et liv i etterfølgelse av Jesus. De ideelle forholdene har en tendens til aldri å innfinne seg. Det er som man sier på Lista: Det er vindstille der to ganger i året, og det er når det er NM i brettseiling og når Drageklubben arrangerer familiedag.

En gang jernbanen brøt sammen på Østlandet (med andre ord ikke en veldig presis tidsangivelse) ble jeg sittende sammen med Peter Halldorf på toget mot Drammen etter et veldig fint Predikant- og Arbeidermøte på Fredtun. Å sitte overfor en kristen guru som han kan jo lett gjøre en kristen-nerd som meg litt star struck, men ikke denne gang, så jeg spurte Peter hvordan all den fine undervisningen hans overhode kan være anvendbar i det virkelige bleieskifterarbeider-livet, fanget som man blir mellom arbeid, familieliv, fotballtrening, skole, kor, barnehage, menighetsliv (!) og alt annet som tilsynelatende står i veien for Jesus; for sånn er det nemlig noen ganger lett for meg å tenke om livet selv. Da sa han noe enkelt om at «dette var min askese.» I min virkelighet måtte jeg se muligheten til bønn, fordypning og etterfølgelse. Slik 16-åringen må finne sin vei og AFP’eren sin.

Alle ting har potensiale i seg til å bli enten en vei til et rikere liv i Gud eller et hinder for et liv med Gud. Å være pensjonist kan representere både muligheten til friere liv i Kristi etterfølgelse, eller et liv mer innkrøket i seg selv og et dusin uforløste selvrealiseringsprosjekter.  I min livsfase: Bleieskift og leggerutiner kan stå i veien for å søke Guds åsyn; eller nettopp det motsatte. Tenk  bare på den rikdom og mulighet det er å kunne se sitt lille barn i øynene og benytte kveldsstellet til å legge hendene på henne og be en bønn om velsignelse, ledelse og  et liv midt i Guds kjærlighet? Be for barnet, lære barnet selv å be…

Nå nettopp har jeg gitt Olivia en flaske melk, og har tenkt på to ulike ting: 1) At hennes navn er hentet fra Salme 52,10 (som noen postet på Facebook av alle steder den dagen vi hentet henne hjem fra fødestuden) hvor det sies «Men jeg er som et oliventre,  grønt og frodig i Guds hus.  Jeg setter min lit til Guds godhet, til evig tid.» Og 2) Ettersom hun drakk så begjærlig av melken jeg hadde varmet opp til henne, kom jeg på oppfordringen Peter ga i Det nye testamentet for lenge siden: «(..) lengt som nyfødte barn etter ordets rene melk, så dere ved den kan vokse til frelse. For dere har smakt at Herren er god.»

Om idealet mitt er bøtter med kaffe, et hav av tid, frihet fra andres behov og en oppslått Halldorf-bok på gjesteværelset i et landlig stor-gods i Sverige, så påminnes jeg stadig om Jesu egne ord: Se, jeg er med dere alle dager… SE. Ja, nettopp. Lite danner meg mer i denne fasen enn å bli påminnet om akkurat det. Og da blir hindring en mulighet, og tiden med barna en gudstjeneste. Jesus er ikke klemt fast mellom bøkene i flyttekartongene mine.