Når snøen daler, kles naturen i vakker, hvit skrud. Sivilisasjonen også, må jeg tillegge. Men når snøen smelter, avkles selvsagt alt dette, og det blir rimelig klart for enhver at borettslagets bikkjer ikke har latt være å tre av på naturens vegne i vinterhalvåret. I veikantene ligger dessuten falmede minner om en rekke forhåpentligvis trivelige fredags-evenementer, og man må bare håpe at noen brenner litt ekstra for resirkulering av glass og metall, i særdeleshet det første. Ikke minst kommer for dagen tonnevis med kommunal veigrus. Den er man takknemlig for når det er glatt i bakken, men det er helt vanlig at entusiasmen for de trafikketatlige etterlatenskaper avtar når man nærmer seg månedskiftet april/mai. Men det greieste er sikkert å feie for egen dør.
 |
| Et godt eksempel på veisøppel, her fra Lierne. Foto: liernett.no |
Med dette var avdelingen for sukk og stønn unnagjort i denne omgang. For det er jo mye annet som også kommer for dagen nå som våren er her! Plutselig går det for eksempel opp for meg at det finnes terreng for det som etter min smak er akkurat passe store doser mosjon, nesten rett bak huset her. Fabelaktig! Jeg som over år altså har utviklet meg til å bli en sofistikert umulighetstenker når det kommer til fysisk aktivitet i hverdagen, ser plutselig for meg at hyppige turer i og rundt lysløypa faktisk er noe som kan gi glede over tid. Den følelsen har Friskhuset aldri - jeg gjentar: Aldri! - klart å vekke i meg. Jeg har har gjort noen spede forsøk på å mestre elendigheten på treningssalen, men bestandig med en følelse av at jeg har snudd et timeglass som rimelig fort kommer til å renne tomt for sand. Og etter ca. en måned pleier jeg å ende opp som uengasjert, lett irritert, støttemedlem for helsekapitalistene.
Hunstadtoppen, en sann höydare! Dessuten er det bart på veiene nå, og den nye sykkelen lokker med friske utflukter. Måtte det vare!
Du kan få det sagt... alt dette som vi går og tenker men aldri får skrevet ned.
SvarSlett